Et slagsmål i jomfru Schøiens spisestue

I Tollbugata 13, gården med bindingsverksgavl til venstre, drev Anne Schøien sitt pensjonat. (ukjent fotograf ca 1885, Oslo museum)

Den såkalte Heltbergs studentfabrikk er et legendarisk fenomen i norsk skolehistorie, ikke minst fordi Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen var blant elevene. Men i 1832 kunne et fylleslagsmål i jomfru Schøiens spisestue i Tollbugata 13 ha ført til at Henrik Heltberg aldri ville ha kommet i historiebøkene.

En utenforstående hadde åpenbart tittet inn vinduet i Anne Schøiens pensjonat som hun drev til beste for studenter og tilreisende i samme øyeblikk som de to studentene Michael Ursin Schmidt og Henrik Heltberg hadde braket sammen i et voldsomt slagsmål. Øyenvitneskildringen kan leses i “Nyeste Skilderie af Christiania og Stockholm” – en forholdsvis kortvarig avisutgivelse under sin redaktør Jørgen Schiwe:

“Indsenderen” – han var naturligvis anonym – har tydeligvis ikke selv sett det inntrufne, men forteller 22. mai 1832 at “Schmidt skal have grebet en Buteille, slaaet Student Heltberg i Planeten, og derpaa barberet ham saaledes over det hele Hoved” med den knuste flaskehalsen, slik at Heltberg “næsten som død maatte bringes paa Rigshospitalet”.

Så gjorde innsenderen oppmerksom på at Schmidt også var lærer på Møllers institutt, byens ledende private artiumsforberedende skole, og sørget for å klebe Schmidts handlinger på Møller og jomfru Schøien: “…man maaske haabe, hvis Sagen forholder sig saaledes som den her er beskrevet og som Rygtet gaaer over den hele Bye, at Jomfru Skøien for sit Huses Renomee, eller Overlærer Møller paa sin Lærers Vegne, gjendriver et Rygte af en for dem skadelig Natur”.

Anklageren fikk straks svar på tiltale i et annet anonymt innlegg, der det mer enn antydes at “indsenderen” vil hevne seg fordi han ikke har fått spise på krita: “Og nu endelig den flaue Idee, at ville sætte Jomfrue Schøiens Spiseqvarteer i Miscredit, fordi hun formodentlig har seet sig nødt til at nægte den sladderagtige Forfatter af Beretningen Credit!”

Så svarer Anne Schøien selv, og forklarer at ingen av de involverte hadde “i mit Huus […] nydt det Ringeste, der kunde bringe dem i den exalterede Stand, hvori de befandt sig, og paa hvis Regning den hele uheldige Affaire vistnok bør skrives. Det samme kunde, under lignende Omstændigheder, være skeet i hvilketsomhelst privat Huus, uden at dets Eier derfor med nogen virkelig Ret kunde dadles”.

Så kommer Michael Ursin Schmidt på banen 25. mai for å forklare det inntrufne: “Ved vor Tilbagekomst til mit Logis fra et Frokostlag kom Heltberg og jeg i en Disput, der tog en mere og mere hidsig Vending. Ophidset av den megen nydte Viin, greb jeg i en Slags Aandsfraværelse en Flaske, der uheldigviis stod ved Haanden, og var saa ulykkelig dermed at saare Heltberg i Hovedet.” Men det skjedde absolutt ikke slik innsenderen påstod: “At Heltberg skulde være bleven bragt som død paa RIgshospitalet er ogsaa løgnagtigt, da Flere med mig ville kunne bevidne, at Heltberg fra først til sidst havde sin fulde Bevidsthed.” Og siden Heltberg var en av Schmidts “bedste og ældste Venner”, hadde ulykken ikke “smertet Nogen mere end mig”.

Michael Ursin Schmidt. Foto: Andreas Mathias Anderssen, UiBs spesialsamlinger.

Så forsøkte Schmidt å snu spillet ved å omtale innsenderen som “en nedrig Skumler, der gaaer paa Rov efter alskens Ting, for at nedlægge det i J. Schiwes Depot for Uhumskheder” – altså redaktørens avis – og ba om at publikum ikke dømmer ham for hardt “paa Grund af min ungdom og den exalterede Tilstand, hvori jeg befandt mig ved hiin Leilighed”.

Redaktør Schiwe satte Schmidts innlegg på trykk med bare en liten fotnote om hans angivelige “Depot for Uhumskheder”: “Dette Udtryk tør maaske Andre Ligesaavel som jeg, paa Grund af hans Ungdom og Yttringer om den der angrep ham, ikke dømme saa strængt om. J. Schiwe.”

Det er umulig å se denne episoden løsrevet fra andre begivenheter som inntraff omtrent samtidig i mai 1832. Både Schmidt og Heltberg var aktive i Studentersamfundet og i kretsen rundt Henrik Wergeland mens den såkalte “stumpefeiden” pågikk. Vi finner den første som kasserer i 1831, og den andre som “første direktør” både i 1831 og i 1833. I mai 1832 kom det til et voldsomt oppgjør mellom de to fløyene i Studentersamfundet i forbindelse med den såkalte bergensersaken. To studenter fra Bergen hadde vært på bordell sammen med flere andre studenter, og der hadde de oppført seg verre enn vanlig. En medstudent hadde falt i søvn, og “de hadde da sværtet ham med blæk paa en uanstændig maate”, slik det beskrives i hundreårsberetningen.

Denne våren var det Welhavens fløy som hadde hånd om foreningens styre, og det ble fremmet eksklusjonssak mot bergenserne. Saken falt imidlertid i et møte 28. mai, og omtrent 50 medlemmer meldte seg ut – med Anton Martin Schweigaard og Johan Welhaven i spissen – og dannet en ny forening: Studenterforbundet. (Denne foreningen varte ikke så lenge, antagelig fordi møtene var drepende kjedelige for ellers livsglade studenter.)

I den ytterst spente situasjonen i mai 1832 er det ikke usannsynlig at noen kan ha sett seg tjent med å blåse opp slåsskampen i jomfru Schøiens spisestue, for å understreke hva slags umoralske individer man hadde med å gjøre, og at Schmidt og Heltberg egnet seg godt til formålet.

En ung Henrik Heltberg. Fra Studentersamfundets historie.

Vi vet ikke hva Heltberg syntes om det inntrufne og om Schmidts forklaring. Både han og Schmidt valgte læreryrket. Schmidt jobbet etter hvert i flere byer før han som pensjonist vendte tilbake til hovedstaden. I Kristiansand rakk han også å være redaktør for Christianssands Maadeholds-Tidende, som riktignok gikk inn etter bare en årgang. Om han og Heltberg fortsatte å være nære venner etter slagsmålet er også uklart, men i 1838 finner vi dem begge en kort periode som lærere ved Møllers institutt, så på en slags talefot må de jo ha vært.

Anne Schøien drev sitt pensjonat og spisetilbud fram til 1834 – da giftet hun seg med lærfabrikanten Georg Kent.

-gb-

Kommentarer