17. mai: Buekorpsene kom og forsvant

Kristiania Garde øver på Ruseløkka skole i 1902. Foto: L. Szacinski (firmaet), Oslo museum.

I 1899 inntok buekorpsbevegelsen hovedstaden. Entusiasmen for uniformer, marsjering og tregeværer lot seg ikke lenger stagge, og gutter i alderen 10-15 år strømmet til de såkalte guttekorpsene. Først ut var “Christiania Garde”, som rekrutterte 110 unge herrer til eksersis i skolegården på Ruseløkka.

Ifølge Morgenbladet var Christiania Garde åpen for “Gutter i Alderen 10-15 Aar, som interesserer sig for Exercits, Præmieskydning samt Leg og Sport”. “Alle Myndigheder har stillet sig meget velvilligt til Tanken, skrev Dagbladet, som også noterte at Christiania Garde hadde “en Overbestyrelse af anseede og formaaende Mænd og Kvinder, der væsentlig har med det økonomiske at gjøre”. I avisene ble navnet for øvrig stavet skiftesvis Christiania/Kristiania.

Raskt ble det etablert flere korps, som Urania, Oslo Garde og Bolteløkkens Garde. Rekrutteringen gikk som smurt og korpsene ble et populært innslag i bybildet. Ikke minst i 17.mai-toget gjorde guttekorpsene seg gjeldende de første par årene. Christiania Garde var det største, og skal på et tidspunkt ha vært oppe i 300 medlemmer.

Men det skjedde selvfølgelig ikke uten debatt. Mange hadde innsigelser på dette Bergens-inspirerte påfunnet. Allerede etter et par år viste det seg at guttekorpsene førte til en uheldig konkurranse med skolenes egen deltakelse i 17.mai-feiringen. Det ga atskillig status å være guttegardist, og skolene slet med å få elevene til å gå under skolens fane når det var så mye mer stas å marsjere som gardist. Noen rektorer reagerte ved å holde sine elever borte fra skoletoget.

Uniformer og utstyr kostet også penger, og det var ikke fritt for at mange betraktet guttekorpsene som rent snobberi. Flere var også bekymret for militariseringen av gutteleken. Våren 1901 raste det en debatt i hovedstadens aviser. Mange mente at guttekorpsene ikke hadde noe i barnetoget å gjøre, noen påpekte snobberiet og klasseskillet som fulgte med.

Ivar Heide (f. 1888) avbildet i Uranias uniform. Foto: Norsk folkemuseum.

Men gardistenes talsmenn forsvarte seg heftig. Sjefen for Urania, Gerhard Heiberg Magnus, repliserte: “At Gutterne fører sig stramt og kjekt paa Gaden synes jeg for min Del er udmerket, og ikke behøver man at skrige op om Snobberi af den Grund”.

Om gutteoffiserenes oppførsel på fortauet hersket det åpenbart delte meninger, for et par dager senere kommenterte Morgenbladet på lederplass:

“Vi kan ikke negte – og her er Mange enig med os, – at de Officerer osv. af vore Guttekorpser, som vi jevnlig møder paa vore Gader, ikke gjør et ublandet behageligt Indtryk.”

Striden sto helt inn i byens 17. mai-komite der man i tidlig i mai 1901 vedtok at guttekorpsene skulle få delta også dette året. Dermed trakk, ifølge Morgenbladet, “alle de større, høiere Gutteskoler” seg fra barnetoget, “saaledes Kathedralskolen, Aars og Voss’s, Andersens, Frogner og Vestheims Skole”.

Året etter fattet imidlertid 17.mai-komiteen en ny avgjørelse. Det kan ha sin bakgrunn i en større militærøvelse nordpå. 17.mai-komiteens leder, admiral Jacob Børresen, ble nemlig beordret til å lede den såkalte “Vaareskadren”, og måtte derfor trekke seg fra vervet. I stedet valgte komiteen denne gang statsråd Birger Kildal som leder – han hadde tapt kampen om formannsplassen ved forrige korsvei. Man kan gjerne lese dette inn i en større politisk sammenheng der 17.mai-feiringen ennå ikke hadde fått et samstemt og fredelig preg. Tvert imot var 17. mai fremdeles et tema for debatt og politisk markering, og kampen om lederskapet i 17.mai-komiteen gikk rett inn i dette bildet. At byens organisasjoner av alle slag, deriblant mange fagforeninger, i det hele tatt greide å finne sammen i den frivillig organiserte 17.mai-komiteen, var egentlig en bragd i seg selv i årene rundt 1900.

Birger Kildal, som på dette tidspunkt fremdeles var Venstre-mann, var heller ingen barrikadestormer, men kan muligens ha satt litt mindre pris på våpen og uniformer enn admiralen hadde gjort. I alle fall vedtok komiteen – mot seks stemmer – at guttekorpsene ikke skulle få delta. De tok på sin side hevn ved å marsjere i sine egne tog gjennom byens gater dette året. I barnetoget fantes altså ingen liksombevæpnede guttekorps i 1902 – derimot stilte Møllergata skoles guttemusikkorps opp som landets aller første skolekorps det året.

Mange av byens senere samfunnsstøtter var nok innom i den kortvarige buekorpsbevegelsen. En av dem var Rolf Stranger, som i sin selvbiografi forteller at han var med i Urania Garde, der han avanserte til kaptein. Her ekserserte guttungene med ekte karabiner utlånt fra Akershus festning, riktignok uten ammunisjon. Også Stranger noterer at “det var stor meningsforskjell om guttegarder, om det var heldig å oppdras til uniformer og narraktigheter. Jeg tror ikke den form for militærliv skadet”, skrev den senere ordføreren.

Den senere orlogskaptein Kjartan Vindheim var med i Kristiania Garde, og forteller: “Vår uniform minnet om uniformen til H.M. Kongens garde. Vi hadde hvite renner i buksene og gardelue, men dusken i luen var hvit, ikke grønn som i den riktige Garden”.

Selv etter at buekorpsene ble nektet adgang til 17.mai-toget i 1902, fortsatte vervingen, i hvert fall til Kristiania Garde. Korpsets daværende “chef”, den 18 år gamle Oscar Grundtvig Gundersen, annonserte hyppig etter nye rekrutter: “Nye Medlemmer optages daglig mellem 3 – 4 i Løkkeveien 11”.

Mye kan tyde på at den unge Grundtvig Gundersen var en god illustrasjon på den bekymring enkelte hadde bragt til torgs, og at han underveis utviklet en usunn interesse for militariserte gjøremål – for noen tiår senere gikk han med i Nasjonal Samling og ble nazistavisen Fritt Folks korrespondent i Berlin under krigen. Han greide å unndra seg den norske lovens lange arm og endte sine dager i Buenos Aires.

-gb-

Kommentarer