Den stengte stien ved Bakkehuset

Bakkehuset, malt av Joachim Frich. Oslo museum.

Fotstien som gikk forbi det gamle Bakkehuset var populær, og det er ikke rart at det ble ramaskrik da folk plutselig kom til en stengt port. I første omgang gikk det ut over eieren av Bakkehuset, Ludvig Malthe – muligens fordi han allerede var en litt omstridt figur.

Det er i Morgenbladet 10. september 1853 at vi finner en oppbrakt «indsender» som beklager seg over stengingen av «…en Gangsti, der forbandt Pilestrædet med Ullevoldsveien og som var Kirkeveien for Beboerne af Ruseløkbakken og Løkkerne paa Vestkanten af Byen».

Vi kan se stien på dette kartet fra 1844, som vi har mikset med et moderne kart. Som man ser gikk stien fra Pilestredet opp forbi der Frimanns gate ligger nå og videre opp mot Stensberg. Meyerløkka strakte seg den gangen helt opp mot Stensberg.

Imidlertid var veien plutselig blitt stengt med en port, slik at folk måtte ta «…en Omvei af circa en hel Fjerding (red: ca 2,8 kilometer), medens de ellers har kunnet slippe med en Vei af circa 600 til 1000 Skridt». Spesielt alvorlig var det at byen akkurat på dette tidspunktet sto oppe i en alvorlig koleraepidemi, slik at de som bodde på nordsiden nå måtte legge ut på «den betydelige Omvei, nemlig ned Ullevoldsveien forbi Byens Kirkegaard, Theatergaden og opad Piletrædet for at komme til Læge…»

Derfor oppfordret innsenderen Malthe til «nu i denne farlige Tid idetmindste, at lade Deres Port staa aaben eller ialdfald anskaffe en Klokke, hvorpaa man kan ringe for at blive ladt igjennem».

Stengingen var ille nok for kolerapasientene, men aller verst var det nok for «Naboerne, hvis Gjerder og Plankeværk idelig er Gjenstand for Nedrivning og Overklyvning; thi naar den simplere Mand som oftest i en beruset Tilstand kommer stormende, og vil passerede den gamle Sti, men finder den afspærret, baner han sig uden videre, og i de fleste Tilfælde med Trusler, Banden og Spektakel igennem Naboens Gaard og Gjerde, som næsten hver Morgen bære tydelige Spor af Gjennembrud».

Bakkehuset i 1851, malt av Haldor Hjerleid. Oslo museum. Den omtalte stien i forgrunnen. Slottet til venstre bak. Klikk på bildet for detaljer.

Malthe hadde kjøpt Bakkehuset i 1846 av familien Kjerulf, og kunne i et brev til Veibestyrelsen påpeke at det i hans kjøpekontrakt ikke fantes noe om en fotsti gjennom hans hage der, men at den stien som faktisk fantes » paa den nord-østre Side opad Opførselsveien […] er aldeles uforandret, men dens Fortsættelse udenfr Bakkehuset standses ved Hr. Grosserer J. Meyers mod sin Eiendom opførte Gjerde». Han sendte altså ballen videre til eierne av den store Meyerløkka, og det er det siste vi kan lese om denne veistriden i avisene. Siden kom Rikshospitalet og Frimanns gate omtrent der stien hadde gått.

Ludvig Malthe. Norsk postmuseum.

(Johan) Ludvig Malthe var en av hovedstadens store byoriginaler på 1800-tallet. Han var født i Skien, men tilhørte et innflytelsesrikt familienettverk i Christiania – han var fetter av borgermester og statsråd Christian Bretteville og svoger til statsråd Søren Anton Vilhelm Sørenssen. Sistnevnte døde i den omtalte koleraepidemien i 1853, og Malthe hadde på forhånd overtatt den lukrative sakførergeskjeften til svogeren. Dette ga betydelige inntekter, som Malthe omsatte i en enorm kunstsamling. Han var ellers legendarisk for sin sparsommelighet. Alle pengene gikk til innkjøp av nye kunstgjenstander. Det kan se ut til at han var like opptatt av kvantitet som av kvalitet, men innimellom anskaffet han også en del perler.

En av de som bidro til Malthes dårlige renommé, var komponisten Halfdan Kjerulf, som sammen med mor og søsken hadde solgt Bakkehuset til Malthe. I et brev tegner han et vemmelig bilde av en grisk gjerrigknark: «Han er dog en Spekulant. […] Regnen pidsker paa hans Vinduer, og hans sure Talglys lade skimte nogle hæslige, nøgne Figurer paa hans Rubenser og Corregioe’er, som han har kjøbt i Tylvteviis paa en Auction for et Par Daler Stykket…». Kjerulfs hånlige bemerkning får en viss tyngde i lys av Nasjonalgalleriets senere kjøp av en «Rembrandt» som var i Malthes eie – men som senere viste seg å være en forfalskning.

Ulykkeligvis tapte Malthe mesteparten av sin formue etter å ha kausjonert for bokhandleren Christian Tønsberg, og dermed gikk mye av samlingen på auksjon. For staten passet det fint – den fikk Bakkehuset til utbyggingen av Rikshospitalet. Som plaster på såret fikk Malthe en godt gasjert postmesterstilling i Mandal – og pengene brukte han til å kjøpe mer kunst.

De siste årene av sitt liv bodde Ludvig Malthe i Øvre Slottsgate i Kristiania, der familien hadde sørget for en husholderske som kunne passe på ham. Leiligheten var smekkfull av kunst, og det var fullt mulig å komme inn for å se på bildene.

Journalisten Jacob Hilditch gjorde et interessant portrettintervju med Malthe mot slutten av postmesterens liv, som du kan lese her.

Se Ludvig Malthes familienettverk på Osloslekt.no her.