Kong Karl og en fattig Christiania-familie

Karl XV midt på 1860-tallet.

Denne gamle fortellingen om kong Karl XVs møte med en fattiggutt i Christiania er nå bekreftet av kongens egne nedtegnelser.

———————–

Av Oskar Aanmoen

———————–

Kong Karl XV er kanskje den Bernadotte-monarken som færrest vet om. Han var likevel en uhyre spennende person med en stor personlighet. Han snakket norsk flytende og elsket å besøke Norge, noe han gjorde ofte både som prins, kronprins og monark. Han er dessuten den personen som gjennom historien har holdt tittelen Visekonge av Norge den lengste perioden. Han regjerte også unionen Sverige-Norge som konge fra 1859 og til han døde 46 år gammel i 1872. Han var en folkets mann og derfor finnes det flere interessante historier om hans møter med innbyggerne i Norges hovedstad.

Kong Karl likte å vandre som en ukjent mann langs byens gater. I de større byene var dette noe lettere enn i de små. Karl likte godt Christiania. Det var en slik trygg by med en passende størrelse og et vennlig folk, mente han. Her var det trygt og som regel veldig hyggelig å vandre på egenhånd. Denne dagen var det november måned og det var ganske sent på kvelden. Det var kaldt og det regnet. Dette var perfekt for Karl. Han ønsket å se de fattigste delene av byen med egne øyne. Å gjøre dette på dagtid da mange av de fattige var ute, var ingen spesielt god ide. Kriminalitet fant jo sted i byen, selv om den i europeisk målestokk var ganske trygg. Nå var det kaldt og regn, noe som igjen førte til at hovedstadens gater nærmest var folketomme og øde. Derfor benyttet Karl anledningen, tok på seg en lang regnfrakk og satte kursen mot de fattige kvartalene.

Gatene var øde. En og annen konstabel stod der ute i regnet eller under et lite tak, for å søke ly for regnet. De som hadde vinduer satt gjerne i dem og så denne høye skikkelsen med hatt og frakk som tydeligvis ikke hørte hjemme her. Karl gikk i raskt tempo gjennom gatene, for det regnet veldig kraftig. Ut fra det blå kom en liten gutt bort til Karl. Fattigslig og uten sko på bena. Den lille gutten hadde sett at mannen antakelig hadde god råd og trosset regnet for å tigge penger av ham. Guttungen stilte seg foran denne mannen han ikke visste hvem var og lurte på om han ikke hadde en daler til overs. Karl skvatt til før han så at gutten var liten. Et øyeblikk der trodde han at han kom til bli ranet, men så at gutten var altfor liten til å drive på med den slags. Karl spurte hva gutten kom til å bruke pengene på, om han fikk dem. Da svarte guttungen at han hans mor var syk, men legen ville ikke komme til henne før han hadde nok penger. Gutten sa til Karl at han fryktet moren kom til å dø, før han klarte å samle penger nok.

Karl fattet mistanke og tanke at dette var en historie gutten kanskje hadde diktet opp, bare for å tigge penger av menn som han, som fikk dårlig samvittighet av historien. Karl tok derfor ned jakken sin litt, slik at han fikk et bedre syn på gutten. Han var blek, dratt i ansiktet og føttene hans hadde store sår etter ikke å ha sett et parr med sko på kanskje flere år. Karl valgte å tro på gutten, og syntes veldig synd på han. Han dro frem en liten sum med penger og ba gutten om straks å løpe til legen med pengene. Han tilbød seg å passe på hans mor så lenge, om gutten ønsket å vise han hvor hun lå og hvilte. Gutten ropte ut en adresse, og noen takkens ord før han satte i full sprang mot huset hvor den nærmeste legen bodde. Så stod Karl der igjen alene i pøsregnet. Han snudde seg så om og gikk for å finne den adressen gutten hadde oppgitt. Det eneste gutten hørte den fremmede mannen si før han var for langt unna var: «Det finnes altså leger, som heller vil la den syke konen dø enn å gå glipp av noen daler og så er det enda dem som påstår at jeg er hardhjertet».

Christian Kroghs maleri «Kampen for tilværelsen» er en god illustrasjon på de fattiges tilstand i Christiania, siste halvdel av 1800-tallet. (Wikimedia Commons).

 Karl gikk så på jakt etter huset. Ikke langt ned i gaten gikk Karl forbi et bakeri, her gikk Karl inn og kjøpte med seg et par dyre og gode brød før han trasket videre i regnet. Ikke mange kvartalene unna lå huset. Karl stod noen sekunder utenfor og så på bygningen som lignet mer et forfallent dyreskur. Så åpnet han døren og gikk inn. Der så han at gutten hadde snakket sant. Huset var lite og bestod av kun det ene rommet. Det fantes nesten ikke møbler her. Guttens mor, den syke kvinnen lå på en sekk på gulvet, for seng eide de ikke. Den stakkers kvinnen ble så glad da hun så mannen. Hun var overbevist om at det var legen som sønnen hadde spart penger til. Hun skrapte sammen de kreftene hun hadde igjen, satte seg opp etter veggen og fortale vennlige herren om sin sykdom, fattigdom og elendighet.

 

Karl forsto ganske raskt at kvinnens sykdom antakelig var forårsaket av sult. Kvinnen hadde gitt den maten hun kunne skaffe til sin eneste sønn og nesten ikke spist selv. Karl skar noen skiver av brødet som han nettopp hadde kjøpt på bakeriet til kvinnen, men ba kvinnen spise dem sakte. Kvinnen gjorde som han sa. Karl tok så frem en lapp og skrev på den før han sa til kvinnen:

«Nu vel. Nu skal jeg skrive her på en lapp papir navnet på en medisin som jeg tenker          vil gjøre Dem riktig godt. Send deres sønn i morgen tidlig hen her efter denne adresse.     Der vil han få hva han skal ha, og de vil ingen betaling tage».

Kvinnen kunne ikke takke mannen nok, og ga han alle de velsignelser og bønner han fortjente. I det Karl ga kvinnen lappen gikk døren til huset opp. Der stod sønnen som hadde funnet legen. En kvakksalver som Karl selv omtalte ham som. Mannen var tydelig møkkete og slem mot gutten. Han lurte på hvilket hundehus gutten hadde lurt han til. Da ble Karl fornærmet. At en mann kunne snakke slik til en syk kvinne. Så han sa like godt til kvakksalveren: «Om dette er et hundehus så må da det passe riktig godt for Dem å være her». Mannen ble riktig så sur og spurt om han ikke visste hvem han var? Karl svarte kjapt igjen: «Du er en doktor uten hjerne og en mann uten hjerte». Da prøvde kvakksalveren å slå til Karl. Men Karl så rask han var hoppet unna i siste liten. Men i hoppet falt hatten av han. Da endret kvakksalveren helt opptreden, når han fikk en titt på denne frekke mannens ansikt. Karl spurte da: «Vet du hvem jeg er?».

Kvakksalveren svarte aldri på Karls spørsmål. Han smatt ut av huset i et hurtig tempo og Karl så ham aldri igjen. Den syke kvinnen hadde allerede fått litt styrke av det brødet hun sakte tygget på. Hun var vitne til opptrinnet sammen med sin sønn. Omsider så kvinnen på den lappen hun hadde fått av Karl. På lappen stod ikke mindre enn følgende: «Betal overbringeren herav den sum 50 daler». Lappen var underskrevet Karl, da forstod kvinnen hvem som stod foran henne. Og det var slettes ikke legen. «Kongen!», ropte kvinnen i det hun slo hendene sammen. «Kongen?», spurte gutten og stirret opp på mannen. «Er denne snille mannen virkelig kongen selv», spurte den lille gutten. Karl smilte bredt, la sin hånd på guttens skulder og sa: «Ja, min gutt. Og fordi du har været så god en sønn for din syke mor så giver jeg deg et løfte at jeg aldri skal glemme hverken henne eller deg, noen gang». Kvinnen og gutten var aldri mer hverken syke eller sultne igjen. De så aldri Karl noe mer, men husket han livet ut. Selv i stuene på slott over hele Europa satt Karl og fortalte om den mørke novemberdagen han var lege. Karl holdt sitt ord, han glemte dem aldri og skrev flere ganger om dem i årene etter i sine dagbøker. Han håpet det hadde gått bra med dem.

Kilder:

Denne historien ble først nedtegnet i boken: Sylvester, D. D. (1901). Liv og eventyr: den ukjente lege. Kristiania: Norske gutters forlag. Fortellingen ble senere bekreftet av Kongens journal: Bernadotteska familjearkivet – Kung Karl XV:s arkiv: Buntförteckning. Vol. 3: Resejournaler. Den er senere gjengitt i biografien: Aanmoen, Oskar. (2020). Karl XV – Den glemte monark. Oslo: AAF&F. ISBN 9788299952934.