Et forargelsens hus på Ankerløkken

Dette er antagelig likhuset - "…inde bak gasverkets høie plankegjerde ikke 10 fot fra kokshaugene". Ukjent fotograf, ca 1900, Oslo museum.

I juli 1898 ble liket av den svenske løsarbeideren Carl Johan Petterson trukket opp av vannet i Bispevika og brakt til likhuset på Ankerløkken. Det vil si – man visste ikke at det var Petterson, så liket ble lagt til offentlig likskue slik at det kunne identifiseres. Og det ble det. Vi kommer straks tilbake til svensken; men først litt om det opprinnelige gravkapellet som endte som et forargelsens hus innenfor gassverkets plankegjerder før det endelig ble revet i 1920.

Det lille likhuset på Ankerløkken ble oppført da kolerakirkegården ble etablert her i 1830-årene, og gjennom flere tiår finner vi det nevnt i avisspaltene. Lenge tjente det som et gravkapell for de som døde i nærheten, ikke minst på Kroghstøtten sykehus, som lå rett over på den andre siden av Storgata. Etter hvert som de døde i nabolaget i stadig større grad ble ekspedert via likhuset på Sofienberg kirkegård, sank Ankerløkken i status. De som døde på Kroghstøtten havnet fortsatt her, men det var de uidentifiserte likene som satte sitt preg på etablissementet – de ble brakt dit “til mulig Gjenkjendelse”, som det het i avisene.

Avisene holdt lite tilbake i sine beskrivelser. Mens Petterson var et ganske pent lik, var andre mer uheldige: “Liget, der var i stærk Opløningstilstand, er indlagt til Gjenkjendelse paa Ankerløkkens Lighus”. Et kvinnelik som ble funnet i Maridalen, ble “nedkjørt til Ankerløkkens Lighus, hvor det vil blive optint”. Det var derfor kanskje ikke så rart at likskuene etter hvert ble en folkeforlystelse, der folk sto i kø for å få et glimt.

Som med vår svenske venn Petterson: Riktignok hadde politiet en mistanke om hvem liket hadde vært, fordi det hadde et arr etter et knivstikk i låret som tidligere var registrert, og det “saa ud til ikke at have ligget længe i Vandet” – slik at ansiktstrekkene antagelig var nokså intakte. Likevel ble det likskue, slik Morgenbladet kunngjorde: “Der sættes en Tavle op udenfor Huset for at vække Publikums Opmærksomhed, og Liget placeres i skraa Stilling mod et Vindu i Lighuset for at Enhver kan faa se det uden at komme i direkte Forbindelse med det.”

Etterpå kunne altså noen bekrefte at den døde mannen var Carl Johan Petterson fra Uddevalla: “Afdøde har opholdt sig her i Landet i flere Aar uden nogen fast Bopæl.”

I 1898 var det helst det som Morgenbladet beskrev som “Byens Bærme” som sto i kø utenfor. Litt senere på høsten tok avisa opp den uheldige situasjonen i en ganske kraftig kommentar:

“Hvis der […] endnu er nogen, som tvivler paa, at Christianias Pøbel er raa, rent hjerteløs raa, da vil han strax blive omvendt, hvis han en Gang gaar paa Lighuset og hører paa den Tale, som der føres. Det kan være uhyggeligt nok at se paa et saadant Lig med knust Baghoved, fordreide Træk og aabne, brustne Øine, med den afrevne Arm liggende løs ved Siden – det er dog intet mod den ustyrlige Raahed, som kommer fra de halvfulde Menneskedyr af begge Kjøn, som man kan se blant dem, der møder frem.”

Like fullt holdt praksisen fram. I en “kortfattet veiledning” for Kristiania politikorps fra 1902 heter det: “Fundne lig af ukjendte personer henbringes til Ankerløkkens lighus, hvor der er indrettet lokale til opbevaring og udstilling af saadanne lig.”

Og nå hadde det lille likhuset fått en ny nabo. Gassverket hadde for liten plass på skrå over Storgata og overtok nå kirkegården på Ankerløkken til sin virksomhet. Likhuset ble liggende inne på gassverktomta, bak plankegjerdet – eller som Dagbladet beskrev det i 1919: “…inde bak gasverkets høie plankegjerde ikke 10 fot fra kokshaugene”.

Og det var Dagbladet som etter hvert tok opp saken slik at byens politikere ble nødt til å foreta seg noe. I 1912 brakte avisa en rapport som tydet på at det ikke lenger bare var “bermen” som sto i kø:

“Likskue. Det høres saa dystert ut. Men her i Kristiania er det en god, gammel folkeforlystelse, særlig beregnet paa ungdommer og barn.

Utpaa kvelden staar køen langs hele gjærdet, to og to slipper de ind. Det trange, lille kalkskuret blir overfyldt, der puffes og der bandes.

– Løft meg op, mama, saa jeg kan se’n! roper en liten fire-fem aars pike…”

“Grovere kynisme kan ingen by, intet bystyre utvise end den, som ligger i de to ordene: Ankerløkkens likhus”, konkluderte Dagbladet. Avisa påpekte at det kunne være opp til 100 døde kropper i året, de fleste funnet ute i fjorden, som ble utstilt på denne måten.

Den kommunale sykehusdirektøren, Bernhard Berbom, var enig med Dagbladet. Da han inspiserte likhuset i 1912 “laa der fem raatnende kadavre i det lille uhyggelige rum. I sin skrivelse betegner direktøren det besøkende publikums optræden som litet passende”.

Planene om et nytt likhus på Vahls plass rant imidlertid ut i sanden, og først i 1920, etter at Dagbladet hadde tatt opp saken på nytt året før, fikk bystyret somlet seg til å gjøre noe med den uverdige situasjonen. Da ble det bevilget penger til et nytt likhus inne på Kroghstøttens område. Det står der ennå, rett bak busstoppet.

Det nye likhuset sto ferdig i 1922 med moderne standard. Ifølge Kommunalt tidsskrift, som dekket saken inngående og med et temmelig teknisk språk, kan vi lese at likene kunne fryses ned til minus 15 grader slik at de kunne oppbevares i ubegrenset tid og slik “at de indre organer ikke let forskyves i sin gjensidige stilling under obduktionen”.

-gb-

 

 

 

Kommentarer