Kongen kommer til byen

Etter en dramatisk politisk vår kom kong Karl Johan endelig til Christiania i slutten av juli 1821. Til tross for at mange trodde han ville kuppe makten med vold, var det fullt av folk i gatene da han red inn fra Ladegården via Storgata til Paleet.

Kongen kom etter at han først hadde etablert en truende militærleir på Etterstad og sendt deler av den svenske flåten i forveien. Krigsskipene lå på havna utenfor festningen og skjøt med løskrutt, alt mens Stortinget nervøst forsøkte å balansere hensynet til norske interesser mot kongens ønsker.

Karl Johan hadde først vært inspisert den svenske flåten i Strømstad og siden besøkt statsråd Sommerhielm på hans gods ved Østfoldkysten, så det hadde i grunnen vært naturlig om han hadde ankommet Christiania med båt – men som arméminister Peter Motzfeldt noterte: «Jeg tenker det blir med forsettet, man holder ei synderlig av vannet». Motzfeldt fikk rett.

Men hvor skulle han bo?

Av meldingene som Motzfeldt fikk innblikk i, skulle man tro at Carl Johan ønsket å demonstrere mest mulig tydelig at han var der i spissen for en svensk militærstyrke, og at han ikke var fornøyd med sine norske undersåtter. Regjeringens medlemmer hadde fått vite at han ikke ville komme inn til byen, men dra rett opp til leiren, der han ville bli noen dager og ligge i telt.  «Al Verden maa jo da tro, at Hensigten er ved Soldaterne aldeles at kue Folket», skrev Motzfeldt.

Men stattholder Sandels hadde heldigvis fått kongen til å besinne seg. Den 29. juli1)Dagen etter kongens ankomst til Christiania trykket Rigstidende en notis på toppen av første side der de kunne fortelle at kongen var ankommet Sommerhielms herregård i Råde 25. juli. ved sjutiden om kvelden kom han i vogn ned innfartsveien fra Ekeberg. Der ble han hilst velkommen av eieren av Ladegården, Ludvig Stoud Platou, som sammen med sin kone hadde samlet byens mest fornemme damer. Det ble servert et lett måltid. I sin reportasje berettet Morgenbladet at kongen “blev modtagen af flere Honoratiores og Stadens Indvaanere af begge Kjøn”, og at det var blitt diktet en sang, “som blev afsjunget af Damer”:

Fra Ladegården svingte kongen seg opp på på sin hvitskimlete hest og red gjennom æresportene av granbar på Vaterlands bro. Vanligvis ville byens borgere ha spleiset på en slik portal, men denne gangen hadde stattholderen vært nødt til å finansiere den selv, mens opposisjonsmannen Jørgen Young – som sikkert kunne ha spandert den uten å merke noe – pussig nok hadde påtatt seg å holde oppsyn med monteringen. Videre red opptoget gjennom Brugata før de rundet vannposten som lå der og inn i det som den gangen het Vaterlands Storgade.

Vi har flere øyenvitner som forteller om kongens inntog denne dagen. Stortingsrepresentanten Ole Blom, som tidligere har skildret militærleiren for Oslohistories lesere, hadde sikret seg plass i vinduet hos Jørgen Young i Storgata 3: “Kongen var til Hest og reed i smaat Gallop; Statholderen reed ham nærmest, og derefter en utallig Mængde Officeerer: Uagtet det regnede temelig havde han ikke nogen Overkjole paa.”

Uniform fra Det gule chor. (Norsk folkemuseum.)

Langs strekningen videre til Paleet, som tjente som kongebolig for Karl Johan, sto alle leirsoldatene i giv akt. Først i prosesjonen red politimester Ole Sem sammen med «Det gule chor» – den kongelige borgergarden, de kondisjonertes eksklusive alternativ til den alminnelige borgerbevæpningen – ledet av rittmester Jacob Meyer. Den allestedsnærværende bakermesteren og premierløytnanten Jacob Bølling red nok like bak Meyer, sammen med sin premierløytnantskollega Ole Heyerdahl.

Noen av deltakerne var sikkert ekstra stolte denne dagen – de unge kjøpmennene Hans Faye, Christian Benneche, Jacob Glückstad og Hans Gulbrandsen var nettopp opptatt i denne eksklusive uniformerte herreklubben og red i sin første parade som gardister.

Du finner disse korpsmedlemmenes familienettverk på Osloslekt.no

Deretter kom kongen selv med stattholder Sandels ved sin side. Så kom kongens følge på 20-30 personer sammen med en del norske kavalerister og kongens egen reisevogn, som ble trukket av åtte hester. Til sist kom vognene med grevinne Sandels og flere hoffdamer. Musikkorps spilte i gatene – det er vi sikre på – mens det er mer uvisst hvor stor folkejubelen var.

Ole Blom skrev i sin dagbok at kongen “hilste venligt til alle Sider, hvorfra ogsaa lød Hurraraab”. “Musikken spillede og Folket jublede”, noterte stortingsrepresentant Frederik Meltzer, mens en annen stortingskollega – opposisjonslederen Jacob Hoel – skrev hjem at “Hurra-Raaben var ikke stor, – jeg hørte ingen uden de Militaire og ikke alle disse engang”. Hoel kommenterte også de svenske soldatenes flotte uniformer:

“De Svenskes Mondour er overmaade prægtig, i sær deres Husarer; det kan ikke gaae an at anbringe meere Sølvbrodereie, med indre den oprindelige Coleur aldeles blev borte, ligeledes er det med Ridetøyet. […] Men o vee hvilken Fatalitet! der kom i det samme en Regnskur saa det skyllede i Gaderne, og al denne Glimmer blev ilde tilsmurt.”

Arméminister Peter Motzfeldt.

Men statsrådene, som hadde stilt seg opp utenfor Paleet for å ta imot kongen «og for at faa vore Kys», som Motzfeldt skrev, måtte tusle inn med uforrettet sak. Kongen hadde sprengridd inn porten, dryppende våt, og var den som tok imot statsrådene innendørs, i stedet for omvendt.

Han var vennlig nok, men noen kyss ble det ikke. Noen ville ha det til at den brå entreen var satt i scene for at han skulle slippe å kysse finansminister Wedel, som nettopp hadde sagt opp stillingen. Men både greven og kongen var profesjonelle nok til å konversere jovialt innendørs. Men det ble en kort audiens før statsrådene ble takket av. Motzfeldt var glad til: «…saa vi slap for at spise med, hvilket vi var bange for vilde blive Tilfældet».

 

Du kan lese mer om politikk og folkeliv i 1821 i boka “Nordens napolitanere”, som du kan laste ned gratis på denne lenken. Den kan leses i de fleste ebokformater (epub).

 

Kommentarer

References   [ + ]

1. Dagen etter kongens ankomst til Christiania trykket Rigstidende en notis på toppen av første side der de kunne fortelle at kongen var ankommet Sommerhielms herregård i Råde 25. juli.