Den ulykkelige organisten

Innmaten er forskjellig, men orgelfasaden er den samme som i 1828. Hans A. Rosbach / CC BY-SA (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)

Ble organisten Thomas Dagnes offer for en ondskapsfull konspirasjon noen uker før han døde? Det lurte folk i Christiania på høsten 1828. Til slutt måtte stiftsprost Mathias Sigwardt iverksette en gransking som endte med en hel liten bok, slik at alle skulle få vite hva som hadde skjedd. Tittelen var kronglete, slik skikken var på denne tiden: “Erklæringer og Oplysninger i Anledning af et, af Organist Dagnes forfattet, Skrift, angaaende hans Orgelspil i Vor Frelsers Kirke i Christania 2den Søndag efter Trinitatis, den 15de Juni 1828, tilligemed samme Skrift selv.”

Den danskfødte organisten døde i august, og allerede kort etter ble det rykket inn et inserat der det het: «Et Rygte fortæller, at afdøde Musiklærer Dagnæs1)sic, paa sin Dødsleie skal have ladet nedskrive en Forklaring om Aarsagen til hans Død…». Innsenderen hevdet at det erklæringen fra Dagnes var blitt overlevert stiftsprosten, og dermed hadde Sigwardt ikke noe valg. Han måtte grave i saken.

Og påstandene fra Dagnes var ren dynamitt.

Den danskfødte Thomas Dagnes, som var organist i Gamle Aker kirke, ble en dag i juni oppsøkt av sin kollega Jacob Andreas Lindeman, som var organist i Vår frelsers kirke (Domkirken). Han var storebror til den mer kjente Ludvig Mathias Lindeman, som senere ble organist samme sted. Storebror Lindeman, som var konstituert i stillingen, hadde det svært travelt. Han sto på farten til Kongsberg, og ville at Dagnes skulle steppe inn for ham under gudstjenesten og aftensangen påfølgende søndag. Dagnes var nølende, men lot seg overtale – forutsatt at Lindeman viste ham hvilke stemmer som fungerte sånn noenlunde på det slitne kirkeorgelet. «Dette sit Løfte opfyldte han vel paa en Maade», skrev Dagnes – men i ettertid var det flere ting som han mente var blitt holdt skjult for ham. Orgelet virket nemlig ikke slik han trodde.

Så var det kirkesanger Enoch Sivertsen, egentlig lærer ved Waisenhuset. Ham hadde Lindeman ifølge Dagnes omtalt i nedsettende bemerkninger – «en løierlig Fyr, som just ikke passer at falde ind i rigtig Tact». Dette syntes Dagnes var rart, for han hadde hørt Sivertsen synge både godt og riktig før.

Men det skulle gå riktig galt. Søndagen dro Dagnes i kirken, «uden at ahne de Intriguer, der synes at være opspunden imod mig». Han spilte opp den første salmen, men Sivertsen sang i en helt annen takt. Like før den neste salmen oppdaget Dagnes at Sivertsen var i ferd med å synge salmen etter en annen melodi enn Dagnes var vant til. Og slik fortsatte det. Før aftensangen mente Dagnes at Sivertsen sammen med en korgutt hadde manipulert salmenummerne slik at alt han spilte ble helt feil. Og alt var med vilje «for at røve Ære og Velfærd fra en gammel Mand».

Alt dette, og mere til, rakk Dagnes å få formulert på papiret og overlevert til stiftsprosten før han han døde. Sigwardt tok saken på det største alvor og avkrevde en skriftlig forklaring fra alle involverte: sogneprest Lieungh, klokker Svendsen, forsanger Sivertsen, organist Lindemann og til og med orgelbygger Engelstad. Alle var dypt sjokkerte over beskyldningene, og ga en helt annen tolkning av det forløpne enn den avdøde Dagnes hadde gjort.

I ettertid er det rimelig å finne forklaringen på det hele i sogneprest Lieunghs forklaring. Han hadde nemlig forrettet høymessen, og hadde spurt klokker Svendsen: «Hvad det var for en Begynder, som i Dag spillede Orgelet?». Spillet var nemlig engstelig, usikkert og vaklende – og han ble svært overrasket over å høre at det var Thomas Dagnes, som han kjente som en rutinert organist, som satt bak orgelet. Det er derfor rimelig å tro at Dagnes allerede var nokså svekket av sykdommen, men at han ugjerne ville innrømme det etterpå.

Mathias Sigwardt (Wikimedia)

Selv om ingen kunne beskylde stiftsprost Sigwardt for ikke å være nidkjær i tjenesten, kunne han muligens ha kommet raskere til mål dersom han hadde funnet det bryet verdt å spørre den ulykkelige organistens kone. Hun så seg nødt til å rykke inn en kommentar etter at rapporten var offentliggjort. Det forholdt seg nemlig ikke slik som mannen hennes hadde fortalt.

Mistanken han gikk og bar på «havde sin Grund i hans Sygelighed», skrev fru Dagnes, og hun kunne bare beklage det hele: «Saa kjært som det maa være mig at vide, at Ingen har villet min salig Mand ilde, saa smerteligt er mig det Uheld, at en saa mørk Mistanke imod uskyldige Personer og navnligen mod den unge Mand, om hvem han ellers pleiede at tale med god Velvillie, fik Indgang hos ham.»

I bunnen av det hele lå det nok også en interessekonflikt: Lindeman var konstituert i organistjobben etter den nyss avdøde Fredrik Christian Groth. Dagnes hadde nok sett for seg at han skulle rykke opp fra Aker kirke. Fru Dagnes kunne imidlertid fortelle at Lindeman i en samtale hadde gitt uttrykk for at han anså Dagnes som den naturlige kandidaten: «…at han dog ansaae min salig Mand for den, der ved dette Embedes Besættelse fremfor Nogen burde komme i Betragtning.»

Heldigvis hadde den gamle organisten forsonet seg med sine omgivelser før han døde: «…da han i sine sidste Dage, med blid Rolighed forsikrede mig, at han ikke havde det mindste imod Nogen.»

-gb-

Kommentarer

References   [ + ]

1. sic