En musikalsk virtuos på besøk

Josef Gusikovs xylopfon, ca 1830. (Wikimedia)

I slutten av 1831 ankom en nyskapende utenlandsk musiker Christiania for å holde konserter. Det tilsynelatende uskyldige besøket skulle imidlertid vise seg å vekke debatt, og man kan ane en betydelig underliggende skepsis mot fremmede.

Sankson Jakubowski

Saczinski Jacobowski Sankson, som han ble kalt i norske aviser, spilte på et instrument knapt noen nordmann hadde hørt om før – «et Slags Træ-Harmonica». Det besto av 24 tresylindere «af omtrent ¾ Tommes Diameter». Disse var forskjellige av lengde, mellom 6 og 12 tommer og var løselig sammenbundet i tre kolonner over fire «pølseformige Halmvifte». Musikeren frembrakte lyd ved å banke på sylinderne med to små trepinner. Et slags xylofon-lignende instrument, altså – nokså likt det som den i ettertid mer kjente Josef Gusikov benyttet til sin klezmer-musikk. Sankson trakterte det i hvert fall med stor virtuositet – og trolig var det han som var opphavsmann til denne nyvinningen.

Men hvor kom Sankson egentlig fra? Ifølge en av forhåndsomtalene av konsertene, som vi finner i Morgenbladet, var han polsk: «Han skal være Polak, født i Kowno». Allerede her ser vi den europeiske historien skyller innover Christianiafjorden. I dag kaller vi Kowno for Kaunas, en by i Litauen. Og i 1831 var det ikke noe lite spørsmål hvorvidt man faktisk var polsk eller ikke.

Det polsk-litauiske samveldet var en betydelig stat til det gikk til grunne i 1795, forsmedelig delt mellom Preussen, Østerrike og Russland. Denne delingen ble stadfestet ved wienerkongressen i 1815. Polakkene lot seg imidlertid ikke knekke så lett, og i 1830 kom det til store opptøyer med en påfølgende kortvarig krig med Russland. Flere tusen polske opprørssoldater ble drevet på flukt, de fleste med kurs mot Frankrike.

I Norge var det ingen tvil om hvor sympatien lå, og en nasjonal komite samlet inn «Bidrag til Understøttelse for udvandrede Polakker». Blant de prominente medlemmene finner vi kjøpmannen Jacob Christian Glückstad, forfatteren Henrik A. Bjerregaard, opposisjonspolitikeren Jonas Anton Hjelm og de senere ordførerne John Iversen Randklev og Lars Rasch.

Derfor vakte det nok sympati hos mange da musikeren ble introdusert for Morgenbladets lesere som en som hadde «fægtet i Frihedskampen for sit ulykkelige Fædreneland…». Også i Drammens Tidende finner vi en omtale av en forestående konsert:

«Maatte hans Reise hertil bringe ham en klækkelig Indtægt! Han er desuden Polak, – tilhører hiin tjække Nation, hvis Frihedssind og Krigermod vi endnu nylig alle have beundret…»

Og Sankson var også lettrørt og lot tårene strømme på scenen over Polens fortvilte situasjon.

Men ikke alle lot seg rive med. Lille julaften rykket en anonym skribent, under signaturen «Dixi», inn en skarp advarsel i Morgenbladet om at Sankson slett ikke var polakk, men derimot russer. Ifølge «Dixi» hadde Sankson oppholdt seg i Stockholm mens han «have fegtet for sit foregivne Fædreland…», og ført det norske «Publikum stændigen bag Lyset» slik man tidligere hadde sett «Christianias saa ofte af fremmede Gjøglere narrede Publicum…».

Man kan ane en skepsis utover den konkrete saken, når «Dixi» skriver om Sankson: «hvis Navn ellers, saaledes som det i Sverige lød, hverken klinger Russisk eller Polsk, men snarere lidt Jødisk, – …». Vi er altså fremdeles i en tid der jøder, i henhold til Grunnlovens paragraf 2, var «udelukkede fra Adgang til Riget».

Allerede dagen etter slo Sankson kraftig tilbake med en redegjørelse der han fortalte at han på et tidspunkt hadde hatt russisk pass, men at han under et nylig opphold hos sine foreldre i nærheten av Warszawa hadde kjempet på opprørernes side, og at han der hadde fått et rettmessig polsk pass som han siden hadde forevist ved politikammeret i Christiania – og at hvem som helst kunne få dette verifisert hos politiet. Han kunne også på forespørsel fremlegge sin dåpsattest.

For øvrig, påpekte Sankson, var det ikke hans hensikt «at trekke Fordeel deraf at jeg er Polak, men for at forevise en Kunst, der har givet mig Udkomme længe før den Tid at jeg med nogen Nytte kunde benytte et saa lavt Kneb».

Og som musiker var det i hvert fall ingen som betvilte Sanksons talent. Morgenbladets anmelder kunne henrykt fortelle at Sankson lyktes i «at aflokke sine Træcylindere Tonerækker som, i form af Themata, med Variationer, ikke alene udførte med en fast utrolig Færdighed, men ogsaa med et til Instrumentets Eiendommeligheder afpasset Foredrag, over al Forventning tilfredsstillede Tilhørerne, hvorom disses eenstemmig udtrykte Bifald noksom vidnede».

Sankson Jakubowski, slik navnet skrives i oppslagsverkene, var i sin samtid en anerkjent musiker på europeisk nivå og slo seg etterhvert ned i Frankrike, der han ligger begravet i Strasbourg.

-gb-