Skoledebatten i Christiania

Her på Ankerløkken gikk det i 1837 over 800 elever på skift, fra flere skolekretser. Foto: Narve Skarpmmoen, Byarkivet.

I 1837 var forholdene ved allmueskolene i Christiania så miserable at residerende kapellan Joachim Lieungh satte seg ned og skrev en rapport der han langt på vei anbefalte å rive alt og bygge helt nye skoler. Men formannskapet, som først og fremst representerte skattebetalerne, ville det annerledes.

Lieungh representerte kirken i et slags inspeksjonsutvalg som åpenbart ikke hadde fungert særlig godt, og Lieungh mente de fleste skolene nå var så nedkjørt at de “Trænge til en total Reform”. Forfallet hadde skjedd gjennom lang tid, etter at “den nidkjere Biskop [Frederik Julius] Bech” hadde sørget for en stor skolesatsing i begynnelsen av sin embedskarriere. Men skolehusene hadde sørget for å få innkjøpt og satt i stand tretti år tidligere var nå enten råtne eller for trange. Det gjaldt både Pipervigen, Hammersborg og Fjerdingen. Erstatningslokalet som var tatt i bruk på Ankerløkken var både altfor kaldt og dessuten avsides, mens skolen på Vaterland faktisk ikke var i så verst stand. Skolene i Smalgangen og på Grønland og Enerhaugen lå i Aker prestegjeld og var ikke gjenstand for Lieunghs rapport.

Fjerdingen var allerede fraflyttet, mens både den daværende Pipervigen og Hammersborg skoler var altfor små. Hammersborg lå i tillegg «placeret paa en gammel, raaden Fattigstue, umiddelbar ved Siden af Fattiglemmernes Værelse», og det kunne dermed oppstå «skadelig Commerce mellem Skolebørn og Fattigstuelemmer». Lieungh refererte til en «frygtelig Grad af Ureenlighed» med «krybende Utøi.

Selve skolestua var drøye 7 ganger 6 meter, og her fantes «indtil 80 Børn i nederste Classe, sjelden under 60», berettet Lieungh i sin rapport.

Barna i Fjerdingen var for tiden henvist til Ankerløkken, der kolerasykehuset som ble oppført i forbindelse med den store epidemien som hadde feid over byen i 1833, nå tjente som erstatningsskole også for den såkalte Nyskolen, en håndgjerningsskole for jenter og en såkalt «Wexelunderviisnings-Skole», der yngre elever ble undervist av de eldre. Bygningen var «for afsides, og, formedelst Kulden, om Vinteren ubrugelig», skrev Lieungh.

Slik kunne man ikke ha det, og Lieungh gikk radikalt til verks i sin anbefaling: På Hammersborg og i Fjerdingen måtte det bygges nye skolehus, mens det i Pipervigen kunne holde å heve taket. Men for “Børn af Agers Menighed, der høre under Christiania Fattigforsørgelse” trengtes det to nye hus – ett på det daværende Ruseløkka («Pipervigs-Leret») og ett på Akersbakken.

Lieunghs ambisjon var å bringe hovedstadens almueskolevesen opp til en standard slik at «alle Klager over manglende Underviisning for den fattige Classe af Børn ophøre».

Formannskapet nedsatte en intern komite som gikk grundig gjennom Lieungs rapport. Den besto av kjøpmennene Sophus Lihme og Christian Benneche samt høkeren Erik Sætrand – ingen av dem spesielt politisk radikale, men likevel hadde de faktisk atskillig forståelse for Lieunghs bekymringer. I stedet for å lappe på dårlige bygninger, foreslo de like godt å oppføre nye skolehus både på Hammersborg, i Pipervigen og i Fjerdingen.

En annen komite, bestående av formannskapsmedlemmene Hans Peter Werner, Thorvald Holmsen og Alexander Bergstrøm, hadde vurdert et tilbud fra fattigvesenet om at kommunen permanent skulle overta husene på Ankerløkken til skoleformål, men hadde kommet til at dette ikke var å anbefale.

Et samlet formannskap ville det imidlertid annerledes. Under ledelse av ordfører Herman Foss ble mesteparten av de ambisiøse planene lagt til side, og man vedtok å bygge bare ett nytt skolehus – i Pipervigen, det som skulle bli forløperen til dagens Ruseløkka skole, og som siden fungerte som politistasjon. Man gikk inn for å flikke på Hammersborg skole. Når det gjaldt bygningen på Ankerløkken, som alle hadde ment var uegnet til skolebruk, viste det seg at formannskapet faktisk mente den kunne være en bra løsning i lang tid framover. I vedtaket, som faktisk alle medlemmene stilte seg enstemmig bak, pekte man på at flere skoler med til sammen 803 barn hadde mer enn nok av plass i to etasjer og «at endog nogen Localer staae ledige i den halve Dag».

Pipervika ble prioritert med nytt skolebygg, den senere politistasjonen. Trærne utenfor står der ennå, i midtrabatten. (Foto: Fritz Holland, Oslo museum)

Det hadde også vært snakk om å etablere barnehager – eller «børneasyl» ved noen skoler, men her hadde formannskapet kontant avvist at dette kunne være kommunens ansvar. I stedet viste man til at eksisterende barnehager ble drevet av den «private og frivillige Velgjørenhed, gjennem virksomme menneskekjærlige Foreningers ædle Bestræbelser». De syntes ikke noe om å anvende «den Tvang, som ligger i at paalægge Skatteyderne bestemte Bidrag hertil».

I 1837 ble det laget en statistisk oversikt over det norske skolevesenet. Noen relativt få barn nøt godt av privatundervisning, mens 1320 gutter og 1224 jenter hadde plass i allmueskolen, stort sett to dager i uka. I det gamle Oslo, som lå i Aker sogn, var tallene henholdsvis 55 gutter og 115 jenter.

Kommentarer