Søndag kveld, 21. mai 1916, var Karl Johans gate utenfor Universitetet tettpakket av folk. Stemningen var forventningsfull mens alvorlige herrer på innsiden av et vindu forberedte kveldens høydepunkt. Astronomiprofessor Hans Geelmuyden, urmaker Lie og sekretariatsfullmektig Hagen skulle stille klokka fram en time i anledning av årets nyvinning: Innføringen av sommertid.
Aftenposten rapporterte: «Gaden var nu sort af folk; de stod tætpakket som sild i en tønde, med øinene stivt fæstet paa uhret, hvor viserne langsomt nærmede sig 11, medens pendelen for hvert slag blinkede i lyset fra gaslygten lige mod.»
Også på Stortorget var det fullt av folk foran kirken – her var det urmaker Michelets betrodde mann, «Hr. Larsen» som sto for operasjonen, mens «uhrmager Fr. Johannesen» foretok den omfattende jobben på alle Østbanens forskjellige klokker. Dagbladet kunne melde om restaurantgjester som var overstrømmende fornøyde med at de ikke ble kastet ut selv om klokka plutselig var «12» i stedet for «11».
Det hadde stått betydelig strid om innføringen av sommertid, og i flere uker hadde Stortinget faktisk trosset våre nordiske naboer og andre europeiske land gjennom et blankt avslag på regjeringens forslag om å følge etter. Det var Tyskland som ledet an i slutten av april 1916, og pussig nok var dette noe både Storbritannia og Frankrike sluttet seg til, til tross for at verdenskrigen raste på kontinentet. 16. mai innførte så Danmark og Sverige sommertid, og det fikk øyeblikkelig store konsekvenser.
Tog fra Sverige ble stående på grensen til Norge en hel time for å vente på at klokka skulle gå. Den andre veien raste togene inn i Sverige en time forsinket i et forsøk på å nå igjen tidtabellen. Og apropos tidtabell; ikke bare ville det koste 15-20.000 kroner å trykke nye rutehefter – det ville også ta lang tid å endre tidene. Til Dagbladet forklarte en jernbanetalsmann at «det blir nødvendig at la tilsynsraadene overalt i distrikterne uttale sig. […] Gjerne maanedsvis vil den midlertidige forvirringen vare.»
Det var derfor ikke til å undres over at saken øyeblikkelig kom opp igjen i Stortinget. Det var arbeidsministeren, med det treffende navn Andreas Urbye, som ledet regjeringens nye offensiv. Og denne gangen falt Stortinget på plass, riktignok etter en bitter debatt der de fleste gjorde det klart at de nå ville stemme for noe de egentlig var imot. Christian Fredrik Michelet siterte fra Wessels «Kiærlighed uden strømper»:
«Hvi skulde Mette dø? Jeg ej Aarsagen ved: Men naar de alle dø, saa maa jeg og afsted.»
Stortinget så altså ingen annen utvei. Allerede den 21. mai ble det sommertid i Norge også.
Nyordningen fungerte ganske bra. Riktignok kunne Aftenposten melde om et ektepar som bodde i skogen utenfor Kongsberg hadde fått det for seg at «klokken skulde staa til 1ste september, at de ikke behøvede at bestille noget i denne tid, og at provianteringsraadet skulde skaffe dem det daglige brød». Kristiania kommune gjennomførte en evaluering på høstparten, og Tidens Tegn refererte til flere uttalelser som var gjennomgående positive, eller i hvert fall ganske nøytrale.
Sunnhetskommisjonen mente at ordningen medførte «fordeler saavel for kontorfunktionærerne som arbeiderne», mens skoleinspektøren anførte at «et par overlærere trodde at ha iagttat noget større træthet hos barnene om morgenen, særlig blant dem som arbeider før skoletid». Noe stort problem hadde dette imidlertid ikke vært. Det var også en fordel at «barnene faar bedre tid til at færdes i fri luft. Paa den anden side frister de lange lyse aftener barnene til at gaa for sent i seng.»
Det var generell enighet om at en eventuell videreføring av ordningen var avhengig av hva andre land gjorde. Dermed ble det ikke aktuelt å diskutere spørsmålet i 1917. Selv om Tyskland holdt fast på sommertiden et par år, fulgte ikke Sverige etter, og da var det heller ikke så aktuelt for Norge. Under 2. verdenskrig innførte tyskerne sommertid i Norge igjen, og deretter dukket den opp igjen fra 1959 til 1965, og så igjen fra 1980.
Så er spørsmålet om årets skifte er det siste?
-gb-
