Frihetsstøtten – Slottsplassens glemte kronjuvel

I dag rager en imponerende stor rytterstatue av kong Karl Johan på Slottsplassen i Oslo. Den har stått og våket over hovedstaden siden 1875 og blitt et symbol, et landmerke og et ikon for hele byen. Det som er mindre kjent er at dette slettes ikke var den første statuen der. Før Karl-Johan monumentet stod nemlig en annen statue omtrent på samme sted. Ikke bare var den der før nåværende statue, den var faktisk større. Frihetstøtten, ble den kalt. Det er denne statuen vi skal ta en nærmere titt på i denne artikkelen.


Av Oskar Aanmoen


Det å reise et slott med tilhørende plasser og hager i 1800-tallets Christiania var en stor jobb. En jobb som ble startet opp av Karl Johan personlig i 1821, men bygningen var ikke ferdig før under Oscar Is regjeringstid i 1849. Tegningene til hvordan Slottsplassen skulle se ut ble endret like hyppig som tegningene til selve slottsbygningen. Da slottet stod ferdig var slottsplassen tom for dekorasjoner. Ingen statuer, trapper eller flotte balustrader som vi kan se der i dag. I mange år var slottsplassen nettopp en tom åpen plass som ledet opp til slottet. Oscar I hadde ingen planer for den, ei heller brukte han den til noe.

Det var først under hans sønn, kong Karl XV (i Norge IV), som tok Slottsplassen i bruk til noe annet seremonier. Under Karls regjeringstid fungerte rett og slett Slottsplassen som militærleir ved flere anledninger. Flere ganger ved kongens besøk ble det anlagt store leire av forsvaret i Slottsparken og på Slottsplassen samt i parkene ved Kongsgården på Bygdøy. Leirene ble anlagt ettersom Karl ofte inviterte et bredt utvalg av franske offiserer til Norge for å inspisere de norske styrkene og komme med forslag til forbedring som Karl ofte adopterte på stedet. Til tross for at slottsplassen kunne under Karls regjeringstid få en annen bruk lot de store praktverkene av dekorasjoner vente på seg enda noen år.

Tanken om en statue

Tanken om en Karl Johan-statue i Christiania begynte alt på 1830-tallet, mens Karl Johan selv fortsatt levde. Det forble med diskusjonen de neste tiårene, og det var aldri gitt at statuen skulle ligge foran slottet. Først i årene før 1864 begynte planene å skyte fart. Året 1864 var 50-års jubileet for grunnloven og dette måtte markeres. Det norske Karl Johan-forbundet samlet inn penger til en statue og mange var veldig gavmilde i sine donasjoner. Karl Johans barnebarn, Karl XV, som var monark da, engasjerte seg sterkt i diskusjonen om en statue. Diskusjonen gikk ganske så heftig både om hvordan statuen skulle se ut, hvem som skulle lage den og ikke minst hvor den skulle plasseres.

Karl XV midt på 1860-tallet.

Kong Karl XV ønsket personlig at statuen skulle vise Karl Johan med krone og kroningskappe, mens han red på en hest i lett trav. Dessuten var han faktisk motstander av å plassere statuen foran slottet. Karl ønsket at statuen skulle stå utenfor Stortinget for å minne de folkevalgte på kongemakten som han så bittert kjempet for gjennom hele sin regjeringstid. En rekke forskjellige kunstnere sendte inn sine forslag til statue gjennom første halvdel av 1860-tallet, men kongen og Stortinget kunne ikke bli enige om hvilket forslag de skulle velge. Tiden gikk og før man visste ordet av det hadde byråkratiet tatt over, det var rett og slett for kort tid til å lage en fullverdig permanent rytterstatue av Karl Johan til grunnlovsjubileet.

Alle var enige om at man likevel måtte ha noe å samles rundt, et monument for selve jubileet. Karl svingte seg om og fant derfor ut at han skulle reise en statue på Slottsplassen til jubileet. På denne måten kunne kongen ta æren for monumentet og samtidig presse Stortinget til å godta at Karl-Johan-monumentet skulle plasseres foran Stortinget. Karl hadde derimot et problem. De fleste norske billedhuggere var opptatt med andre oppdrag til samme jubileum. Med stor nok lommebok kunne Karl omsider overtale Brynjulf Bergslien til å tåta seg arbeidet med monumentet.

Brynjulf Bergslien møtte Karl personlig og sammen lagde de en skisse til et så stort og overdådig monument som Karl så for seg at byen kunne trenge. Men det monumentet som Karl ønsket og insisterte på å få laget var altfor stort med tanke på tiden man hadde til rådighet. Bergslien og Karl ble derfor enige om at man skulle lage så mye av monumentet slik det skulle være og se an tiden. Når man fikk dårlig tid skulle resten av monumentet ferdigstilles på midlertidig vis og fullføres først etter selve jubileet.

Tiden gikk fort og bortsett fra grunnmuren var de meste oppsatt i gips. Selve statuen på toppen skal ha forestilt frihetens gudinne. Hun står og troner på toppen av en seiersøyle, i den ene hånden bærer hun Norges grunnlov og i den andre en laurbærgren som er det antikke symbolet på seier. Hun flankeres av fire mindre statuer som skal symbolisere kvinnelige genier. De holder hver en plate som er dekorert med en krone, under kronen står navnet til de fire siste monarker av Norge. Dette er da Christian Frederik som var konge noen få måneder i 1814, samt de tre Bernadotte-monarkene Karl Johan, Oscar I og Karl XV. Statuen er ellers dekorert med girlander, riksvåpen, blomsteroppsatser og gasslamper.

Det eneste kjente foto av frihetsstøtten.

Noen sikre og verifiserte nedtegnede mål på statuen finnes ikke, men i to artikler i Oslo museums tidsskrift «Byminner» oppgis det at den øverste statuen på toppen av hele komplekset skal ha vært omtrent 3 meter høy. Om vi går ut ifra at øverste statue er 3 meter og måler ut ifra dette på de illustrasjoner som finnes av statuen skal hele statuen da ha vært omtrent 9,3 meter fra bunn av sokkelen til toppen av frihetsgudinnen. Videre skal platået komplekset stod på ha vært kvadratisk og målt omtrent 6 ganger 6 meter.1)Dette er anslag utregnet av artikkelforfatter med utgangspunkt i tegninger og at Frihetsgudinnen er nøyaktig 3 meter høy. Målene skal derfor ikke ansees som fasit, men et nærliggende anslag. Til sammenligning er den nåværende Karl Johan-statuen omtrent nøyaktig 9 meter høy, med en sokkel på 9,7 ganger 7,3 meter. Frihetsstøtten var derfor antakelig 30 centimeter høyere enn nåværende statue av Karl Johan.

Rolle i feiringen

Frihetsstøtten hadde en helt sentral plassering og rolle i 50-års markeringen av den norske grunnloven. Den forble sentrum av hovedstadens feiring og 17. mai opptoget endte opp på Slottsplassen for å beskue den imponerende statuen. Dette til tross for et kraftig regnvær den dagen. Samme ettermiddag ved støttens fot ble «Ja vi elsker» uroppført av et kor under ledelse av Johan Behrens, med Bjørnstjerne Bjørnson og Richard Nordraak tilstede.
Om kvelden ble det skutt opp fyrverkeri på Slottsplassen, og det ble mottatt med jubel fra de flere tusen tilskuerne. Et musikkorps gjorde stemningen her enda mer munter med musikk som varte helt frem til klokken 23. Selv om gatene var pent pyntet på dagtid, prøvde man å overgå dette med overdådige opplysninger av kunstig lys når mørket senket seg. Fakler og gasslamper ble tatt i bruk. Slottet og frihetsstøtten var også kunstig opplyst i et ellers så mørkt Christiania.

Den offentlige festen ble avslutt klokken 23 ved nettopp frihetsstøtten, men det var fremdeles liv i gatene til langt over midnatt. Dagen derpå vaiet fremdeles flaggene på Slottsplassen, og det var også planer om at frihetsstøtten denne kvelden skulle opplyses denne kvelden. Noe som så skjedde ettersom være var noe bedre. Det er uvisst hva som skjedde med statuen, trolig ble gipsen dårlig og demontert. Debatten utviklet seg i en retning så flere og flere ønsket at statuen skulle være utenfor Slottet og ikke Stortinget. Karl anslo slaget som tapt og Karl Johan statuen ble så reist på samme sted som Frihetstøtten stod i 1875. Med det var frihetsstøtten ikke noe annet enn et fjern minne om 17. mai feiringen i 1864.

Litteratur

 Just, Carl. (1950). Carl Johan gate – historikk og antologi. Oslo: Ernst Mortensens forlag.
 Rørosgård, Elin. (2010). Grunnlovsjubileet i 1864. (Masteroppgave). Oslo: Universitetet i Oslo.
 Berg, Arno. (1951). Frihetsstøtten. I: St. Hallvard nr. 1/1951. (1 side), side 136.
 Hammer, S. C. (1923). Kristianias historie Bind IV: 1814-1877. Kristiania: Cappelen.
 Oslo bymuseum. (1963). Byminner. Nr. 2/1963. Oslo: Oslo bymuseum.
 Oslo bymuseum. (1986). Byminner. Nr. 1/1986. Oslo: Oslo bymuseum.

Kommentarer

References   [ + ]

1. Dette er anslag utregnet av artikkelforfatter med utgangspunkt i tegninger og at Frihetsgudinnen er nøyaktig 3 meter høy. Målene skal derfor ikke ansees som fasit, men et nærliggende anslag.