1787: Innskjerping av brannberedskapen

Det finnes ikke noe bilde etter brannen i 1787, men her er situasjonen oppover Karl Johans gate etter bybrannen i 1858. Foto: Mathias Hansen, Nasjonalbiblioteket.

Etter den ulykkelige brannen i april 1787, der et helt kvartal i Kirkegata gikk tapt i flammene, innskjerpet byens myndigheter brannvernreglene. De var fra før av ganske omstendelige, men det kan se ut til at kontrollen ikke hadde vært god nok.

Det var i utgangspunktet den gamle brannordningen fra 1714, utstedt av Frederik IV som gjaldt i byen, og den inneholdt detaljerte regler både for byggematerialer, ovner og skorsteiner samt organiseringen av brannvesenet. I 1787 var det særlig praksisen i det første kapitlet som åpenbart skulle innskjerpes: «Om den Præcaution og Varlighed enhver af Indvaanerne bør at i agt tage at ingen Aarsag til nogen ulykkelig Ildsvaade gives […].» Men også kapitel 3, «Om Indvaanernes Forhold udi paakomne Ildsnød», skulle innskjerpes.

Således ser vi i slutten av juni at politimester Niels Sverdrup rykker inn en annonse der innbyggerne «erindres at lade udsætte Vand-Kar for deres Huuse og holde samme bestandig fyldt med Vand, i Følge Brand-Anordningen, for, i den nærværende Sommers Heede at kunde dermed bemøde en opstaaende Ildsvaade». Det var altså varmt og tørt, og Sverdrup manet folk til å sørge for at det alltid var vann i tønnene på utsiden av huset.

Uken etter følger en proklamasjon fra byens brannkommisjon, der vi finner politimester Sverdrup sammen med kaptein Johan Georg Dyhring, kjøpmannen Claus Frogner og trelasthandleren James Collett. Her understrekes det med stort alvor at innbyggerne i byen må rette seg etter de beskjeder som er gitt under den nylig avholdte branninspeksjonen. En rekke reparasjoner må gjøres og en mengde treverk må fjernes, blant annet «Bord-Klædninger paa Bindingsværker, der enten med eller uden Hensigt ere opførte, der uopholdelig maatte borttages». Og her var det ingen bønn – kunngjøringen ble bekjentgjort «ved Trommeslag, Intelligens-Bladet i 3de paa hinanden følgende Uger, samt ved Buds Sendelse ved Brand-Mesterne, paa det ingen skal kunde undskylde sig med Uvidenhed eller Misforstand». Bøter og straff ventet dem som sluntret unna.

Midt i juli følger en ny kunngjøring, denne gang fra byens øverste ledelse – magistratspresident Wilhelm Frederik Willemssen og rådmennene Peder Holm, Nicolai Diderik Osterhaus og Jens Moestueen detaljert liste over hvilke brannredskaper som til enhver tid skulle finnes i de ulike gatene og gårdene i byen. Madame Hersleb i Rådhusgata var for eksempel forpliktet til å ha klart 2 spann, 1 stige, 1 brannhakke og 1 øks, mens man på Waisenhuset i Kongens gate måtte ha hele 12 spann, men de slapp unna med bare ett av hver av de andre redskapene.

Utstyret skulle skaffes til veie så raskt som mulig, og for «De formuende Indvaanere i Byen eller Forstæderne» skulle dette skje øyeblikkelig «for at undgaae den Uleilighed af Tiltale», mens de mindre formuende «som maatte mangle noget eller alt af de anordede Requisiter og for hvilke Udgifter, til deres Anskaffelse strax, maatte falde besværlig», ble innvilget en utsettelse.

Men også kommunen trengte utstyr, så i slutten av juli utlyste man en «licitation» der det ble etterpurt «Slanger til Sprøyterne, deels nye og deels til at omsye, Brand-Spande deels nye og deels at reparere, Brand-Hager1)et redskap til å rive ned brennende vegger, Jern-Spader, Hakker, Øxer, Tønde-Krakker». «Liebhabere» ble bedt om å melde seg på rådstua, og det er rimelig å anta at en av dem var skomakermester Ole Wøyen, som litt senere annonserte at han nå hadde for salg «Engelsk Krep Læder af beste Slags til Sprøite Slanger».

-gb-

 

Kommentarer

References   [ + ]

1. et redskap til å rive ned brennende vegger