Forholdene ved arbeidsanstalten i Mangelsgården var utvilsomt ille, men var de så ille at de innsatte kastet seg ut av vinduene, desperate av sult? I 1839 raste det en avisdebatt om den utvilsomt kritikkverdige situasjonen, men det kan også tenkes at noen var mest ute etter å sette en av byens sterke menn, Niels Ytteborg, på plass.
Håndverkermesteren Niels Jensen Ytteborg, som drev det stort både som salmaker, garver og ølbrygger, hadde manøvrert kløktig for å styrke både sin egen og håndverkerstandens posisjon i byens styre og stell, blant annet som medlem av formannskapet. Det falt flere tungt for brystet, og det kan se ut til at mye av kritikken vi finner mot Ytteborg kan ha hatt vikarierende motiver. I 1839 gjaldt saken Mangelsgården, der Ytteborg var forstander – altså politisk ansvarlig for driften. Dette var et av flere verv han skjøttet i sin travle – kanskje litt for travle – hverdag. Det hører med til historien at den ansatte inspektøren, fullmektig Bergh, var syk og befant seg i en «halvblind og gigtsvag Tilstand».
Det hele startet i begynnelsen av oktober 1839, da en innsender som egentlig skrev om nødvendig opprusting av Deichmanske bibliotek, nærmest i en bisetning nevnte «…at Fanger i Mangelsgaarden ere ved Sult blevne drevne til af Fortvilelse at styrte sig ut fra en høiere Etage og at begaae Tyverie for at kunne slippe fra Arbeidsanstalten ind i Tugthuset». En ny innsender – også han anonym, selvfølgelig – fulgte opp med krav om å få vite om det var sant at de innsatte ble så dårlig ivaretatt, og ytterligere et par dager senere helte enda en innsender bensin på bålet. I et tilsynelatende balansert innlegg trekkes det plutselig fram at Ytteborg selv mottok en stor økonomisk godtgjørelse for vervet, og at «…hans mangehaande, baade private og offentlige Forretninger, der gjøre ham der vanskeligt, ja maaskee umuligt at varetage Stiftelsens Tarv saa nøie, som man kunde ønske det.» Bak ligger det også en dårlig skjult insinuasjon om at vervet også kom Ytteborgs næringsdrift til gode. Mangelsgården skulle nemlig ha «været ham til betydelig Nytte».
Slike antydninger finner vi flere av i avisene i denne perioden, og det må tyde på at det i hvert fall i visse miljøer har hersket en oppfatning om at enkelte kommunalpolitikere grafset til seg der de så sitt snitt.
Men Ytteborg hadde også støttespillere, til dels velskrivende personer. Nestemann pekte på at de tre utspillene «…synes at være beregnede paa at svække og undergrave Mandens hele medborgerlige Agtelse og Tillid». Og denne skribenten var attpåtil latinkyndig. Han pekte på at motstandernes valgspråk syntes å være «calumniare audacter semper aliquid haeret» (svært fritt oversatt: Spre så mange rykter som mulig, noe av det vil feste seg). Denne (også anonyme) innsenderen avfeide at Ytteborgs honorar skulle være noe problem og mente også at det var lett å rettferdiggjøre et strengt regime i Mangelsgården: «Stiftelsen er som bekjendt, en Tvangsarbeidsanstalt for Drukkenbolte, Løsgængere eller Enhver, som vel har Evnen, men mangler Villien til at arbeide […]. Denne Villie skal her altsaa fremtvinges, og den indgroede Ulyst til alt Arbeide skal overvindes».
Deretter kom en av kritikerne tilbake med noen kraftige salver før Ytteborg selv, etter to måneder, syntes at det fikk være nok, så han rykket ut med en slags klargjøring av hva som faktisk hadde skjedd i Mangelsgården. Han viste til «Data og faktiske Omstændigheder»:
Han navnga fire personer som hadde «Slængt sig ud gjennnem Vinduerne» og redegjorde ganske detaljert for hvem de var og hva de hadde gjort. Den ene av dem var «Stupindgutten – den bekjendte Fredrik Christiansen» fra Enerhaugen som sammen med romkameraten Anders Larsen Barth hadde skåret opp laken og sengetepper og firt seg ned fra vinduet «da det stundede til Christiania Marked». Ifølge Ytteborg ønsket de å komme ut og «gjæste Bøndernes Lommer i Markedstiden». Stupindgutten ble arrestert igjen hjemme hos foreldrene, mens Anders Barth ble pågrepet i Madam Petersens dansebod, «just i det Øieblik han der dandsede».
Deretter gjorde Ytteborg et forsøk på å gjøre detaljert rede for de økonomiske forhold – men her hadde han åpenbart blitt så langdryg at redaktøren ikke fant plass til å trykke denne delen av manuskriptet.
For øvrig ønsket ikke Ytteborg å verdige «en Angriber, der ikke tør være sit Navn bekjendt, men under Anonymmitetens Skjul søger at udøve sin Ondskab, nogetsomhelst Svar».
