Militæraksjonen mot Nationalbladet

Brødrene Hans Abel (t.v.) og Jonas Anton Hielm ga ut Nationalbladet sammen.

En onsdag i 1821 troppet to morske norske offiserer opp hjemme i Kvadraturen hos Nationalblad-utgiveren Hans Abel Hielm. På vegne av offiserskorpset i Christiania ville de ha seg frabedt at Hielm stadig brakte artikler som var kritiske til hæren og den svenske stattholderen Johan August Sandels.

Det norske Nationalblad var opposisjonens organ i de første stridige årene etter unionsinngåelsen i 1814. Offisielt var den unge bokhandleren Hans Abel Hielm utgiver, men mye tyder på at det var hans storebror, advokaten Jonas Anton Hielm, som var den reelle redaktøren. Og det var nok han som skrev de fleste av artiklene som hadde provosert ikke bare offiserene – men også kongen.

Helt fra starten i 1815 hadde Nationalbladet dekket den politiske situasjonen gjennom uhyre kritiske artikler, med en tydelig anti-unionistisk tone. De var stadig på kant med øvrigheten, men så skulle det heller ikke så mye til på denne tiden. Bokhandler Hielm kom blant annet i heisen for å ha trykket en artikkel der det het at «justisvesenet slumrer» – altså en etter vår standard ganske mild kritikk av rettsapparatet. Saken gikk helt til høyesterett der Hans Abel Hielm ble frikjent etter sterk innsats fra sin advokat – broren Jonas Anton. Og slik fortsatte det i årevis: Advokaten forsvarte sin bror, trolig for handlinger han selv hadde ansvaret for.

Men i 1821 tettet det seg til. Det var i en periode der kong Carl Johan var spesielt hissig. Det handlet blant annet om gjelden til Danmark og om avskaffelsen av adelen, som Stortinget hadde vedtatt to ganger og nå ville gjøre igjen, slik at kongen ble nødt til å godta vedtaket. Kongen gjorde seg høy og mørk og etablerte en militærleir på Etterstad – en nokså dårlig skjult trussel mot de folkevalgte.

Nationalbladet tok på seg rollen som opposisjonens hovedorgan, mens Christiania-kjøpmennene Jørgen Young og Marcus Pløen ledet an inne på Stortinget. Vi finner et signal om de personlige båndene i august 1821, da disse to er faddere for Hans Abel Hielms sønn Birger.

Støtt gjerne driften av Oslohistorie: Vipps: #503909, Bankkonto: 1503 67 56613

Nationalbladet gikk hardt til verks mot stattholder Sandels og ikke minst mot den fallerte nasjonalhelten Christian Magnus Falsen, som hadde overgitt sine nasjonale holdninger og nå framsto som en varm unionsvenn. Det skal ikke stikkes under en stol at angrepene på Falsen var nokså sjikanøse, og også Sandels måtte tåle personlige angrep.

Men tilslutt rant det over for det norske offiserskorpset som tjenestemessig rapporterte til stattholderen – ikke til den norske regjeringen – og som anså kongen i Stockholm som sin øverstkommanderende. De skrev et brev som vi har gjenfunnet i Riksarkivet, der de forlangte at bokhandler Hielm for ettertiden aldri  måtte «motta eller innrykke, verken i bemeldte eller i noe annet blad, å befordre til trykken noen som helst artikkel som på den fjerneste måte eller i hvilken som helst innkledning har til hensikt å laste den norske eller svenske armé, eller noen av disses individer.»

Arméminister Peter Motzfeldt.

Hærministeren – Peter Motzfeldt – var bekymret, og skriver i sin dagbok: «Enten bryr Hielm seg ikke om denne advarselen, og da er jo intet vunnet, eller han retter seg etter den, og så er det da militæret som i grunnen dirigerer pressen, og dette er både i prinsipp og i gjerning ille. Men bedre er dog dette enn om det skulle bli tilfellet at Hjelm ikke bryr seg om advarselen og militæret da får det innfall å bruke makten og ta seg selv til rette, hvilket med den stemning som nå råder hos mange av dem, ikke er så usannsynlig, især da de vel tør regne med at slik oppførsel i grunnen ikke ville aldeles misbilliges på høyere steder. Skjer et slik skritt fra de militæres side, så er det i grunnen en ren revolusjon, og vi får også her se hvordan det ser ut når militæret hersker over lovene.»

Bokhandler Hielm var en modig mann, og valgte å gå ned med flagget til topps. Nationalbladet fortsatte sin krasse tone utover sommeren, men i august var det slutt. Da ble han dømt i to av straffesakene som var anlagt mot ham. Kongen så imidlertid at det kunne være lurt å vise storsinn, så bokhandleren ble benådet og fikk faktisk også økonomisk støtte til å etablere en ny avis – den langt mer tannløse og ikke fullt så interessante «Nationalalven». Han ble senere Akers første ordfører – i 1837.

-gb-

Du kan lese mer om den dramatiske striden i 1821 mellom kongen og Stortinget i “Nordens napolitanere”, som du kan kjøpe som ebok her.

Kommentarer