Fiolinisten med feil lue

Soldater utenfor Christiania Theater, der Bøhn senere ble konsertmester. (P.A: Thorén, ca 1860, Oslo museum)

En vårdag i april 1859 ble soldaten Gudbrand Bøhn tatt på fersken i Grubbegata uten militært hodeplagg. Det var påbudt selv om han ellers var antrukket i sivil. Kaptein Frederik Wilhelm Meinertz, som kom forbi, beordret korporlig avstraffelse. Det ble det atskillig bråk av – med pipekonserter og uro i byen.

Gudbrand Bøhn ca 1860. Fra Harald Herresthals bok: Med spark i gulvet og quinter i bassen

Sin unge alder til tross, bare 19 år gammel, var Gudbrand Bøhn allerede et nokså kjent navn i Christiania. Teknisk sett var han «jæger nr 39», men han var også en meget lovende ung fiolinist og pleide omgang med kunstnere og borgere i byen. Denne dagen hadde han fri fra garnisonen på festningen og skulle spille under kveldens forestilling i «det norske Theater» i Møllergata. I forhøret av de involverte som ble offentliggjort noe senere går det fram at han hadde antatt «at det ikke gjorde Noget, om han tog paa den civile Hat nogle Timer tidligere paa Dagen».

Men kaptein Meinertz ville det annerledes. Han beordret Bøhn opp på festningen der han ble tildelt 25 stokkeslag. I forhøret ser vi at det har vært mye fram og tilbake hvorvidt Bøhn var mer eller mindre påkledt på overkroppen under avstraffelsen, men vondt gjorde det nok uansett. Det var sersjant Otto Lund som «efter Ordre exekverede Straffen af 25 Slag med Rotting». Bøhn var elendig i flere dager etterpå, men det ble fra offisershold sådd tvil om det skyldtes slagene eller en generelt dårlig helsetilstand.

Forhørsprotokollen gir ellers et interessant innblikk i offiserenes syn på straff: Major Peter Munch Petersen mente at stokkeslag ikke var vanærende, dersom de ble tildelt «med kjærligt Alvor» og den som ble straffet fikk se at «Smerten saa at sige deles med den Foresatte».

Offiserskollegene stilte seg altså bak Meinertz. Ute i byen, derimot, vakte episoden betydelig oppstyr. Noen dager etter episoden kunne Morgenbladet rapportere:

«Igaaraftes Kl. 10 opførtes en storartet Pibeconsert udenfor Kapt. Meinertz’s Bolig nederst i Kongensgade.» Avisen fant grunn til å advare: «…en samlet Menneskemasse, som er kommen ud paa Demonstrationer, vanskelig lader sig styre, men meget ofte tager Retninger, som Ophavsmændene ikke have tænkt paa».

Og advarselen kunne nok være på sin plass. Dagen etter fortsatte demonstrasjonene: «Som vi igaar befrygtede, lod desværre Folkestrømmen sig ikke nøie med at demonstrere […] man talte da om at løbe Storm paa Porten til det Huus, hvori Hr. Meinertz boer.»

Som sagt, så gjort – og politiet måtte innkalle både kavaleri og infanteri for å rydde gatene, hvilket man først lyktes med etter midnatt. Over 60 personer ble arrestert. Ved en annen anledning gikk en mindre bande regelrett på jakt etter Meinertz i et strøk på Skarpsno der han visstnok skulle oppholde seg.

Konflikten bunnet i en pågående debatt om forholdene i det militære, på bakgrunn av at man nokså nylig hadde innført alminnelig verneplikt. Avstraffelsen av Bøhn var også en ubehagelig påminnelse til byens borgere om at risikoen for tilsvarende behandling nå var tilstede også for dem og deres sønner. En innsender skrev i Morgenbladet at «enhver Borger [kan] komme til at krumme Ryg under Stokken som Bøhn maatte gjøre».

Det var også et poeng for innsenderen at stokkeslagene som Bøhn ble tildelt også hadde «regnede […] ned iblandt de Familier han omgaaes og som maa taale at et af deres Medlemmer «prygles».

En rimsmed i byen var raskt ute med et bidrag som ble trykket og solgt i et stort opplag. Sangen gikk på «den bekjendte og yndede Melodie ‘Min Hat som før har været sort, den er nu bleven graa’»[1]Alf Prøysen fant fram til denne skillingsvisa i 1956, men greide ikke å finne melodien., og må sies å ha vært ganske kraftig litterær kost. I siste vers heter det blant annet om kaptein Meinertz:

«Gid han saa mange Stokkeslag
I Livet fange maa,
At han til Livets sidste Dag,
Maa være gul og blaa.»

Det er mulig at sangforfatteren kan ha følt et ørlite streif av dårlig samvittighet da kaptein Meinertz døde noen uker senere, 61 år gammel.

Gudbrand Bøhn i 1899. Foto D.G. Nyblin.

Gudbrand Bøhn var i 1859 en stigende stjerne i hovedstadens musikkliv. Han var riktignok helt i startfasen av sin karriere, men allerede i 1866 ble han konsertmester ved Christiania Theater og mot slutten av sin karriere ved Nationaltheatret. I 1867 uroppførte han Edvard Griegs sonate for fiolin og klaver opus 13, med komponisten selv ved flygelet. Han ble gift med skuespillerinnen Alvilde Solberg.

Bøhn var også en ledende musikkpedagog, og var fiolinlærer for blant andre Christian  Sinding og Johan Halvorsen.

-gb-

 

References

References
1 Alf Prøysen fant fram til denne skillingsvisa i 1956, men greide ikke å finne melodien.