Mosseveien – dyr, men enkel?

Mosseveien anno 1865. (C.E: Baagøe. Oslo museum)

I nesten 170 år har Mosseveien vært en viktig samferdselsåre for byen, og i 1849 var det ingen tvil om at anlegget var et stort og viktig arbeid. Men det var uenighet om hvor komplisert det egentlig var å bygge den såkalte Ljabro-chausseen.

Vi kan takke gårdbruker Jacob Hansen Hoelstad fra Ås for ideen om å legge innfarten til Christiania langs Bunnefjorden i stedet for den bakkete veien over Ekeberg. Han reiste forslaget i amtsformannskapet i Akershus i 1842, og derfra gikk det sin seiersgang hele veien til topps. Mange imøteså også veien. En innsender i  Morgenbladet mente blant annet at det ville gi «Anledning til Anlæg af smukke Landsteder og Badesteder langs Søen».

På selveste 17. mai 1848 ble det ved kongelig resolusjon bestemt at det skulle «oparbeides en 10 Alen bred Chaussée-Vei fra Oslo langs Bundefjorden om Sæterstranden til Liabro i Akers Præstegjeld», etter en plan av ingeniørløytnantene Ræder og Bergh. Fra statens side ble det bevilget 50.000 spesiedaler, som kom i tillegg til de 10.000 som til sammen var bevilget av Christiania kommune og Akershus amtsformannskap.

Fra vedtak til iverksettelse gikk det imponerende raskt. Bare noen dager etter annonserte ingeniørkaptein Henrik Christian Finne, som hadde fått ansvaret for gjennomføringen, etter arbeidere til anlegget, og midt i juni var de i gang.

De faste arbeiderne skulle få 32 skilling om dagen1)omregnet til 2017-priser: Ca 80 kroner, hvorav fire skulle tilbakeholdes. Disse siste fire skillingene, en slags bonus, skulle utbetales samlet ved årets slutt, dersom arbeideren ikke hadde sluttet eller var blitt sagt opp som følge av «Vrangvillighed, Efterladenhed, Drukkenskab eller Overhørighed imod sine Overordnede». I motsatt fall ville pengene tilfalle «Arbeidsfondet». Løsarbeidere skulle få 28 skilling om dagen – uten denne bonusen.

Den daglige arbeidstiden skulle være fra «Kl. 6 Morgen til 7 Aften med 1 Times Hvile imellem Kl. 9 og 10 Formiddag, samt med 2 Timers Hvile imellem 1 og 3 Eftermiddag». Alle arbeidere måtte selv medbringe «forsvarlig Spade og Græv».

Støtt gjerne driften av Oslohistorie: Vipps: #503909, Bankkonto: 1503 67 56613

Anlegget ga arbeid til mange, ifølge Christianiaposten 5-600 mann. Særlig kjærkomment var det for de oppsagte arbeiderne ved Modums Verk, som egnet seg spesielt godt til arbeidet, «da de fra Barnsbeen ere øvede i Minering og Steenpukning». Selve anlegget var en attraksjon i seg selv, og i september 1849 var også kong Oscar I på besøk.

Ljabrochausseen ca 1870. Foto: OMP Væring, Oslo museum.

Men hvor komplisert var det egentlig å bygge en vei langs Bunnefjorden? Veldig komplisert, mente Christianiaposten i sin reportasje fra anlegget i 1849: «Arbeidet gaaer nu for sig i et Terrain, som man i Almindelighed i Norge vilde ansee for umuligt til Veianlæg.

Den nye Vei anlægges ogsaa efter Principer, som ere fuldkommen nye i Norge. […] Minørens Krud og Murerens Steenblokke frembringe en jævn Veiflade, hvor der før vare uveisomme Klippestyrtninger. […] Det er et Arbeid, hvoraf saavel den norske Regjering, der har anordnet det, som Arbeidets Planlæggere og Udførere have den største Ære».

Mye tyder på at skribenten ikke hadde særskilt ingeniørfaglig tyngde, for en tilsynelatende kompetent innsender i Morgenbladet avfeide mesteparten av innholdet som det rene vrøvl. For all del; det var dyktige folk på anlegget, men «enhver flink Bjergbryder i Kompagni med enhver gammel Veiarbeider forstaar at lægge Vei saadantsteds, hvis Linien bliver afstukket for Dem med Omtanke». Dette var nemlig et prosjekt som kombinerte det dyre med det enkle: «Intet Veianlæg er kostbarere og tillige simplere end igjennem saadant Terræn!» – i motsetning til områder der grunnforholdene var gjørmete og sviktende.

Veien ble åpnet under stor høytidelighet i begynnelsen av november 1850 av et stort tog med vogner og ryttere. Blant deltakerne var innenriksminister Frederik Stang i selskap med mange av sine embetsmenn, samt amtmannen i Akershus og ordførerne i Christiania og Aker.

En egen sang ble fremført for kaptein Finne, hvorav vi viderebringer første vers:

Hr. Finne stod paa Klippen fast,
I Røg og Damp;
Hans Værge hamrede saa hvast,
At Fjeldets Hjelm og Brynie brast,
Mens Klipper hagled’ Kast i Kast
I Vældig Kamp.
En Torden gjennem Dalen brød:
Det Kapt’tain Finne var, som skjød
I Kamp.

Men selv om veien var ferdig, var den ikke nødvendigvis trygg. Flere steder manglet rekkverk, og reisende ble til å begynne med advart mot å benytte veien i mørke.

-gb-

Kommentarer

References   [ + ]

1. omregnet til 2017-priser: Ca 80 kroner