Kampen om båndtvangen

Kongefamilien med sine hunder i 1917. Foto: A.B. Wilse, Teknisk museum.

Etter hvert som byen fikk flere offentlige blomsterdekorasjoner vokste også behovet for å ta vare på dem. Og det måtte gå utover hundene. De måtte i bånd. I februar 1914 ba Selskabet for Kristiania Bys Vel om båndtvang: «Bestyrelsen var nemlig paa det rene med, at alle de løse hunde i vor by er de værste hindringer for at holde vore parker og blomsteranlæg i ordentlig stand».

Debatten var først nølende. Aftenposten refererte til hundeeiere «der er autoriteter paa dette omraade, og disse har udtalt, at der intet som helst er i veien for at indføre en saadan bestemmelse».

Politiet var imidlertid ikke begeistret. De pekte i en høringsuttalelse på at det allerede fantes et forbud mot å la hundene løpe fritt omkring i park- og blomsteranlegg. Men vanskeligheten var å håndheve forbudet – det var sjelden det lyktes politiet å få fatt i slike løse hunder.

Politiet pekte også på at båndtvang kunne føre til at mange ville kvitte seg med hundene og at dette ville «betyde en betydlig formindskelse i byens indtægt af hundeavgiften, for tiden, ca. 38,000 kroner».

Overingeniør Johan C. Roshauw, ca 1930. Oslo museum.

Veivesenets sjef, overingeniør Roshauw, erklærte imidlertid at det ikke lot seg gjøre å holde de offentlige beplantninger og parkanlegg i ordentlig stand så lenge det var tillatt å ha hunder gående løse i byen.

I mai 1915 innstilte formannskapet med 13 mot 4 stemmer på å innføre en regel om båndtvang på gatene.

Men nå våknet motstanderne. En av dem var høyremannen Carl Bugge, hundeeier og kommunestyrerepresentant. Han mente at forslaget om å innføre båndtvang også på gatene var for «rigorøst», og foreslo at man heller kunne premiere politikonstablene: «Om de fik et par kroner som extrabelønning for hver hund, der opbragtes løbende løs om i parkerne, jeg tror, vilde det hjelpe meget langt til at skaffe bedre orden», mente Bugge, som så for seg at konstablene kunne ta dette på seg i «sine frivagter».

Men også tilhengerne av forbudet hadde sine talsmenn. Og en ting var hensynet til plantene. En helt annen ting var – eh… – det andre:

En innsender i Aftenposten påpekte at de som passerte Slottsparken hyppig utsatte seg «for at blive vidner til dyriske scener, som maa virke oprørende paa enhver, hvis anstændighedsfølelse ikke er altfor meget afstumpet. Jeg sigter til de overalt omløbende hunde, som ved sine modbydelige parringsscener opfører skuespil, der er skikket til at virke demoraliserende og forraeende, navnlig paa børn og unge mennesker, men ogsaa paa eldre.»

I bystyrets representantskap var stemningen for båndtvang heller laber, og man vedtok man å sende formannskapets innstilling i retur.

Saken dukket opp igjen i de kommunale organer i 1918 – da fikk kommunestyret saken til behandling igjen. Denne gangen var motstanden bedre organisert. Både Jeger- og fiskerforeningen, Norsk kennelklub og «Norsk kvindeforening til dyrenes beskyttelse» betegnet båndtvang som «ligefrem dyreplageri», og Aftenpostens redaksjon ga sin støtte.

Men kommunestyret ville det annerledes. Anført av ordfører Jeppesen, som hadde skiftet mening siden 1915, vedtok representantskapet med 45 mot 32 stemmer å innføre båndtvangen sommerstid etter en meget frisk debatt. Juveler Anton Frisch påpekte for sin del at «ordføreren har dog været af dem, som har talt for mest mulig frihed. Det er ikke annerledes med hundene.»

Båndtvangmotstanderne ga seg ikke og brakte opp saken igjen flere ganger, og før sommerens lufteturer i 1921 kunne de endelig feire at kommunestyret etter en ny debatt opphevet båndtvangen i gatene – men beholdt den i parkene. Nikolai Torgersen, lærer og kommunestyrerepresentant, mente det var all grunn til å glede seg: «En vakker hund kan være lige pen at se paa som en vakker blomst.»

-gb-

I dag er sesongbasert båndtvang vel innarbeidet. Her kan du se hvilke regler som gjelder i Oslo kommune.