Madame Grues danseball

Her drev Madame Grue sin dansesalong. Foto Væring, ca 1890.

I 1844 ble Anne Marie Paulsdatter Grue dømt for ulovlig utskjenking av brennevin og for «at have holdt offentlig Dands» i Ekebergskrenten uten politiets tillatelse. Det betyr slutten for festlighetene oppe i lia, men nede på Vaterland holder hun koken enda en stund før hun dør i 1848, 79 år gammel.

Da hadde madame Grue en lang og fargerik karriere bak seg som høker og festarrangør.

Vi registrerer Anne Marie første gang i 1791, da gifter hun seg med den velbeslåtte vognmannen og høkeren Arne Pedersen Grue1)se familienettverket på Osloslekt. Han er enkemann med to halvstore barn, og driver stort også som eiendomsinvestor. Ekteskapet går imidlertid ikke så bra, så i 1812 går de to til hver sitt. Hun er fremdeles barnløs.

Men hun greier å sikre seg retten til å drive høkervirksomhet på sin eksmanns borgerskap, selv om han drev videre selv også. Det var datidens sikkerhetsnett for fraskilte kvinner. Hun etablerte seg som næringsdrivende på hjørnet av Nygata og Store Vognmannsgate, den som senere ble til Karl XIIs gate før hele Vaterland ble sanert. Dette går utmerket helt til flere år etter at eksmannen døde i 1825, men i 1833 oppdaget myndighetene at ikke bare Anne Marie, men også den unge enken Lisa drev høkervirksomhet på den samme mannens borgerbrev. Det mente myndighetene kanskje var litt i overkant, men Anne Marie fikk støtte av et flertall av borgerrepresentantene, og til slutt godkjente også magistraten og departementet fortsatt drift, ut fra den forklaring at hun jo allerede hadde drevet i 20 år, og at hun ikke tok opp plassen for noen andre.

Danseballannonse julen 1828.

I tillegg til høkerbutikken drev Anne Marie pensjonat. Men det er som danseballarrangør Madame Grue er kjent i kildene. Vi finner annonser for dansetreffene på Vaterland fra 1828, og etter hvert er hun også omtalt av andre skribenter. Særlig instruktiv er en reportasjepreget artikkel i «Den Constitutionelle» i 1838, som beskriver hvordan «mange Tjenestepige stjæler sig […] og mange Ungersvend og Ægtemand lister sig ubemærket bort fra sin Familie til en Dands paa Mad. Grues Sal. Thi dette er den gentileste af alle vore aldeles offentlige Dandsesaloner.»

En av brødrene Guidotti bodde hos Madame Grue på denne tiden. Derfor er det hans gipsfigurer som forestilte «Huusguderne» i bakgården, og som journalisten omtaler.

Vinterstid ble det arrangert «ugentlige Assembleer og bals en masque, dog kun for honette Personer og i anstændige Dragter».

I tillegg til dansesalen fantes det to mindre værelser der man kunne få «Refraichissements». I det ene fikk man kaffe, te og snaps. I det andre serverte man punsj, «Biskop» og sjokolade. Dansesalen var rommelig – her kunne «nogle og tyve Par» danse samtidig.

Klientellet var sammensatt: Alle damene var enslige – de var «Sypiger, Tjenestepiger eller Eneboersker». Mennene kom derimot fra «alle mulige Stænder». De hadde imidlertid ikke de fineste manerer – de røyket sigarer i dansesalen.

Men de var galante overfor damene: Alle fikk danse, og alle ble konversert: «De Skjønne ere derfor ogsaa til Gjengjæld meget omgjængelige og aldeles ikke knipske».

I tillegg til dansefestene var det også teater og andre forestillinger hos Madame Grue – men dette må vi komme tilbake til.

Dette bildet av Svingen er tatt av Ole T. Olsen, mellom 1863 og 1883. Da var det nye eiere som holdt selskap. (Oslo museum)

I 1829 kjøpte Anne Marie Grue et landsted i Ekebergskråningen som het Munkehagen, bedre kjent som Svingen – og det heter veistumpen som ligger der fremdeles. Også her arrangeres det dans og moro gjennom flere år, men på et tidspunkt blir hun altså tiltalt fordi hun ikke har skaffet de nødvendige tillatelser. Saken gikk helt til Høyesterett, der hun ble dømt i 1844. Morgenbladet, som på denne tiden ellers var liberalt innstilt, mente at det ville føre helt galt av sted dersom alle skulle kunne etablere dansesaler «paa Landet» (red: i Ekebergskrenten, altså) ville det være det samme som «at give Sædelighed, Orden og Sikkerhed i Raahedens og Tøilesløshedens Vold».

Den siste annonsen for maskeradeball i gården hennes på Vaterland finner vi i 1846. I februar 1848 ser vi at Madame Grue er i ferd med å gå inn for landing, da annonserer hennes sakfører at hun «paa Grund af fremrykket Alder» akter å selge både gården i byen og landstedet Svingen – «paa fordeelagtige Conditioner». Så går det mindre enn to måneder før hun dør etter et fall i trappen i april 1848.

-gb-

Støtt gjerne driften av Oslohistorie: Vipps: #503909, Bankkonto: 1503 67 56613

Ps.

Du finner også 1838-reportasjen i «Byminner» fra 1970 i en mer lesevennlig versjon.

Kommentarer

References   [ + ]

1. se familienettverket på Osloslekt