Lærernes kamp for pensjon

Ankerløkken skole. Foto: Narve Skarpmmoen, Byarkivet.

Læreryrket kunne nok være inspirerende, men godt betalt var det ikke. Og hvis du skulle ha noe håp om lønnsforhøyelse eller pensjon, måtte du skrive en søknad som ble behandlet helt til topps av de kommunale myndigheter.

Rundt 1850 ser vi at det blir tatt flere initiativer for å få orden på lærernes lønnsforhold. Vi skal komme tilbake til det, men i denne omgang skal vi ta en titt på pensjonsspørsmålet.

Vi har et godt eksempel i Anne Dorothea Carlqvist, som var underlærerinne på Dronnning Josephines håndgjerningsskole på Ankerløkken. I 1851, «i en fremrykkende Alder af 67 år» så hun seg ikke lenger i stand til å jobbe. Hun ba derfor «naadigst om at blive tillagt en liden Pension». For ordens skyld understreket hun at mannen, som vi fra andre kilder vet het Zacharias, på grunn av sykdom ikke hadde tjent noe til «Familiens Underholdning» på flere år. Vi finner ham i 1832 som portner på Glasmagasinet og som tjener hos selveste grev Wedel Jarlsberg i 1819.

Juliane Wilhelmine Wedel Jarlsberg. Malt av Johan Gørbitz. Oslo museum.

Madame Carlqvists foresatte – det var flere av dem – hadde bare lovord om hennes innsats gjennom mange år. Fru Juliane Wedel-Jarlsberg, gift med baron Wedel Jarlsberg – broren  til greven og han som ledet troppene under Torgslaget – var overbestyrerinne ved håndgjerningsskolen og kunne bevitne at Madam Carlqvist gjennom 25 år hadde tilfredsstilt alle krav til «Duelighed, Redelighed og samvittighedsfuld Opfyldelse av de hende paahvilende Pligter». Baronessen/overbestyrerinnen mente derfor at en «lille aarlig Pension» måtte være på sin plass slik at Madame Carlqvist ikke ble nødt til å overanstrenge seg for å «erhverve sig og sin gamle syge Mand det nødvendigste til Livets Ophold». I motsatt fall ville hun jo slite seg helt ut og «om kort Tid blive en Byrde for Kommunen». To spesiedaler i måneden burde hun i det minste få, det tilsvarte halvparten av det hun hadde hatt i lønn.

Også kollega og overlærerinne Caroline Grevesmøhlen kunne gå god for at Mad. Carlqvist alltid hadde utvist «Flid og Opmærksomhed». Presten Wilhelm Andreas Wexels, som var leder for skolekommisjonen, støttet varmt opp om pensjon til «den brave, stræbsomme og særdeles fortjente Lærerinde», mens magistraten – altså kommunens administrasjon – viste til at det var vanlig både i staten og i privat sektor («som dertil har Evne») å ikke «unddrage sig fra at yde en gammel og tro Tjener Hjælp», og at kommunen burde følge samme prinsipp.

I formannskapet tok man spanderbuksene på og bevilget hele 30 spesiedaler – for ett år. Altså ingen pensjon.

Derfor måtte Anne Dorthea Carlquist, som fremdeles var i live, skrive et nytt brev i 1852: «Saa takskyldig jeg end maatte være […] er jeg atter udsat for Ængstelse for Fremtiden». Hun måtte altså be om fornyelse av gratialet. I følgebrevet fra pastor Wexels aner vi denne gang et snev av irritasjon over kommunestyrets prinsipprytteri. Han påpeker at «Mad. Carlqvists Stilling er den samme som foregaaende Aar» og ber om at saken blir forelagt formannskapet «til gunstig Fremme». Magistratens brev er av samme karakter – også her merker vi en litt oppgitt tone – og det foreslås 24 spesiedaler i en årlig pensjon.

Denne gangen  ser det ut til at kommunestyret tok poenget. De syntes riktignok at 24 spesiedaler var altfor mye, så de landet på 20 spesiedaler som en årlig sum. Ifølge Norges Banks priskalkulator tilsvarer dette 6.451 2017-kroner.

Caroline Grevesmøhlen avbildet ved sitt 50-årsjubileum som lærer i 1877. Korset er en gave fra dronning Sofie.

Det var uansett ikke så lenge Mad. Carlqvist fikk glede av sin pensjon. Hun døde i september 1853, «68 aar og 8 ½ maaned», bekjentgjorde hennes «dyptsørgende Mand og eneste Datter» i Morgenbladet.

I 1885 var det Caroline Grevesmøhlen, Mad. Carlqvists tidligere kollega, sin tur til å søke om pensjon. Hun var da 80 år gammel og hadde jobbet som håndarbeidslærer i 58 år. Da ble magistratens forslag om en årlig pensjon på 600 kroner vedtatt enstemmig (42.815 2017-kroner). Den vitale frøken Grevesmøhlen levde til hun var 99 år gammel. Hun døde i 1905 på Oscars Minde, åndsfrisk til det siste.

Ett eller annet sted i Nasjonalmuseets gjemmer finnes det et gammelt sengeteppe, utført i «snorebroderi» som frøken Grevesmøhlen skjenket til kunstindustrimuseet i 1877.

-gb-

Støtt gjerne driften av Oslohistorie: Vipps: #503909, Bankkonto: 1503 67 56613

Kommentarer