Historien om den unge løytnanten Christian Frederik Schrøder er så tragisk som den kan bli. Samtidig gir den et interessant innblikk i de æreskodekser som styrte det norske samfunnet rundt 1820.
Schrøder døde i 1821, 24 år gammel, og mye tyder på at det var for egen hånd. Da hadde han brukt de siste fem årene til å kjempe mot rettslig tiltale, rykter, beskyldninger og bakvaskelser knyttet til en tilsynelatende bagatellmessig episode som det er vanskelig å forstå betydningen av i dag.
Christian Frederik Schrøder var født i Christiania i 1797 som sønn av kjøpmannen med samme navn og moren Marie Catharina Torstensdatter Mogensen. I 1814 finner vi ham som konfirmant i Garnisonskirken. Da er han allerede blitt kadett, og den militære løpebanen var stukket ut.
Så – i april 1816 – skjer det katastrofale: Under et tjenesteopphold ved festningen i Halden kommer han i klammeri med en annen ung offiser. Han slår den andre mannen i ansiktet. Det er ikke i seg selv problemet. Men – og her siterer vi høyesterettsadvokat Niels Arntzen Sem, som førte saken for den norske hæren – etterpå skal han ha latt seg «iført Officiers-Uniform, og med sin Sabel i Nærheden af sig, i Fleres Paasyn fugtle» – altså pryle – av den samme mannen.
Dette var uhørt. Ifølge Sem, som redegjør for de faktiske forhold i et innlegg i Rigstidende i 1819, mente de andre offiserene i Halden (Frederikshald) at Schrøder enten måtte skaffe seg «Satisfaction» (æresoppreisning) eller forlate regimentet. Han hadde da tilbudt seg å be den andre offiseren om unnskyldning, men det ble ikke godtatt som noen egnet fremgangsmåte for å gjenreise sin ære. Derfor søkte han overflytting til Søndenfjeldske dragonregiment.
Men i Christiania hadde ryktene kommet ham i forkjøpet, og der hadde de lokale offiserene funnet ut at han simpelthen var «uværdig til at være deres Kammerat». Han ble igjen oppfordret til å redde «sin krenkede Ære», og han skaffet da til veie en attest på at saken var oppgjort på en verdig måte. Men igjen oppsto det tvil, og nå kom det også en tiltale på bordet, etter initiativ fra flere offiserskolleger som hadde klaget ham inn (vi finner flere kjente Christiania-navn her, bl.a. D’Uncher, Borchgrevink, Prydz, Møller). De militære retningslinjer gjorde det nemlig klart at en offiser ikke bare var berettiget men også «forpligtet til paa Stedet at forsvare sin Ære». Sem prosederte derfor på at Schrøder var «feig og æreløs og burde dømmes fra sin Charge».
Etter mye om og men ble Schrøder faktisk frikjent i Høyesterett i mai 1819.
Men det tok ikke slutt. I august var Schrøder igjen i Christiania der han påtraff en annen løytnant, Christian Frederik Staib, og det tok umiddelbart full fyr. Schrøder dæljet til Staib over nakken med en stokk, men stakk av da denne trakk sabelen sin.
To dager etterpå traff de hverandre igjen, og etter litt krangling trakk Staib sabelen igjen og forfulgte den sivilkledde Schrøder gjennom Dronningens gate før han faktisk fikk tak i ham og slo ham med våpenet.
Fra nå av er hendelsesforløpet litt uklart, fordi det sto strid om detaljene. Nå kastet nemlig opposisjonsavisen Nationalbladet seg inn i saken på Schrøders side. Ikke så rart kanskje, siden den egentlige redaktøren, Jonas Anton Hielm, som opererte som bladfyk i det hemmelige bakrommet, også hadde vært Schrøders advokat i Høyesterett. Ifølge Sem var begge offiserene blitt arrestert, men ifølge Nationalbladet var det bare den sivilkledde Schrøder som var blitt buret inne, etter at Staib hadde fått assistanse fra to andre offiserer. En stor mengde av byens «agtværdigste Mænd» hadde vært vitner til opptrinnet, og baron Wedel-Jarlsberg, som var sjef på festningen, hadde opptrådt ytterst autoritært i et forsøk på å spre mengden.
Deretter gikk Schrøder, ved sin advokat Hielm, til sak mot høyesterettsadvokat Sem, som etter hans oppfatning hadde fart med løgn, mens han selv og Staib fikk en tiltale mot seg i Overkrigkommisjonen. Sem ble frikjent, mens Schrøder i første omgang ble fradømt sin kommando. En ankesak høsten 1820 ble ikke sluttført.
For Christian Frederik Schrøder var det imidlertid slutt. 17. april 1821 døde han. Moren rykket inn et bittert oppgjør i Rigstidende: «Maatte dog hans Død forsone hans Forfølgere, og Graven skaffe ham Fred! En trøstesløs Moders bitre Taarer, fire yngre Sødskendes Smerte, vilde maaskee da falde mindre tungt paa hans Fiender, og Gjengjældelsens Time vise sig mindre mørk.»
Nationalbladet fulgte opp med et meget krasst avskjedsdikt til løytnanten:
Du nedlagde da Din Vandringsstav
Træt af Møje foer Du glad i Dødens Arme
[…]
O! I Alle! der saa lumskelig,
Myrded’ kraftfuld Yngling i sin favre Alder
Det skal ha vært stort fremmøte ved begravelsen, ifølge Nationalbladet – men hærens offiserer glimret med sitt fravær.
-gb-
