Kordirigenten på Enerhaugen

Enerhaugens samfund ca 1925. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

I 1852 sto den norske mannskorbevegelsen på høyden av sin prakt, og selv blant Christianias arbeidere hadde sansen for organisert skjønnsang slått rot. Juristen Peder Dybdahl ivret for sangens «synlige Virkninger paa den simple Mands Dannelse», og fikk mast seg til støtte fra kommunen for å drive sangkor på Enerhaugen.

«Alle» sto i kor fra 1840-årene og framover. Det begynte med frimurerne, og så med studentersangforeningen – som kom i gang etter initiativ fra den legendariske kordirigenten Johan Didrik Behrens i 1845. Også håndverkerforeningen og handelstandsforeningen startet egne kor, og til og med Marcus Thranes arbeiderforening dro i gang sangkor.

Som et bevis på hvor vellykket sanginstruksjonen var, anførte Dybdahl i en søknad om støtte at han – til tross for sin sterke uvilje mot arbeiderforeningens prinsipper – hadde stilt seg «som Anfører for dennes Sangforening», og at han deretter hadde påvirket medlemmene til å melde seg ut, slik at de hadde startet sitt eget selvstendige sangkor «med klarnet Blik for sit eget Vel». Og det kunne vel være på sin plass å understreke dette: Alle samfunnsstøtter tok skarp avstand fra den radikale Christiania Arbeiderforening, og da Dybdahls kor opptrådte under en begravelse i 1850, måtte Morgenbladet ile til og rette opp inntrykket av at det var «Arbeiderforeningen» som hadde sunget.

Derimot var «Enerhaugens Samfund» under ledelse av den karismatiske presten Honoratus Halling populært også i kondisjonerte kretser, og det var i denne kristeliginspirerte arbeiderforeningen at Peder Dybdahl fant sin rolle som sanginstruktør og dirigent.

Dybdahl drev også med instrumentalundervisning, og hadde mobilisert en gruppe «simple Smaagutter» som hadde drevet det «efter Omstændighederne vidt paa Violin, Bratch og Violoncello». Prisverdig nok fikk også jentene et tilbud på Enerhaugen – en «Sangskole for Pigebørn af den simple Klasse». I tillegg underviste Dybdahl to timer i uka på «Redningsanstalten Toftes Gave» uten godtgjørelse.

Alt dette gjorde han altså på fritiden, og finansierte det hele med sine «egne tarvelige Indkomster som Kopist i Revisionsdepartementet». Det sa seg selv at dette ikke kunne fortsette i lengden, og i 1852 satte han seg ned og skrev en søknad til staten der han ba om støtte til tiltakene sine. Dybdahl stilte med sterke støttespillere. Både orkesterlederen Paolo Sperati, sogneprest Halling og komponisten Carl Arnold stilte seg bak Dybdahls søknad – og Halling mente at korsangen hadde en «viktig Indflydelse paa Arbeiderne».

Finansdepartementet likte søknaden og innstilte på støtte, så sant Christiania eller Aker – helst begge – også punget ut.

Carl Fougstad, fra Illustreret Nyhetsblad 1852.

I Christiania skrev magistraten – altså den faste administrasjonen under ledelse av Carl Fougstad – i sin innstilling at «Vokal-Musikens vigtige Indflydelse paa Folkedannelsen er nu saa almindelig erkjendt, at nogen Begrundelse heraf for det ærede Formandskab ikke kan være fornøden». Magistraten mente at bortsett fra religiøs påvirkning var det neppe noe som hadde en «heldigere moralsk Indvirkning» på arbeiderne enn korsang. «Vokalmusikens Udøvelse» var en virksom avledning fra «andre og kun altfor ofte fordærvelige Adspredelser».

Magistraten mente derfor at kommunen burde bevilge 90 spesidaler over en periode på halvannet år i 1853 og 1854, slik at Dybdahl dermed kunne fortsette sin virksomhet for «Vokalmusikens Dyrkelse blant Arbeiderklassen i Christiania».

Og slik ble det. Også staten la penger på bordet, og støtten til Dybdahls korvirksomhet fortsatte i flere år til langt ut på 1860-tallet. Underveis – i 1855 – utga han også en «Kortfattet Sangskole med tilføiede Øvelser for Begyndere» på Cappelens forlag.

Etter hvert ser vi at Dybdahl høster atskillig anerkjennelse, og i 1863 nevnes han i flere aviser som en av dem som har betydd mye for korsangen i Norge – «først og fremst Behrens, dernæst Kjerulf, Lindemannn og for Udvikling af Sangen hos Almuen Dybdahl».

Samme år deltok han på et stort skolepolitisk seminar der han demonstrerte et nytt musikkinstrument som han hadde funnet opp, formodentlig til bruk i skoleundervisningen: «Det havde fem Metalstrenge og sloges med Plektrer.» Dessverre har vi ikke noe bilde av dette.

-gb-

Lyst til å få et tips om nye saker på Oslohistorie? Klikk her.