De driftige søstrene Gullichsen

Anna Gullichsen til venstre (Norsk folkemuseum), Anne-Marie til høyre (Fra Magelssen-familiens slektskrønike)

Det kryr ikke av kvinner i historiske kilder fra det tidlige 1800-tall, men søstrene Gullichsen er godt synlige. Anna og Anne Marie drev egen handelsvirksomhet i byen og gjorde seg blant annet bemerket som produsenter av drops og søtsaker. Begge var gift, så i sitt voksne liv het de ikke Gullichsen, men henholdsvis Werner og Magelssen.

Født i 1774 og 1778 vokste søstrene Gullichsen opp i Pipervika med en slem far og en foretaksom mor. Høkeren Amund Gullichsen skal visstnok ha vært en ondskapsfull og ironisk tyrann, dersom vi skal tro oldebarnet Niels Magelssen, som har ført Magelssen-familiens historie i pennen. For døtrene gjaldt det å sørge for egne inntekter slik at de kunne være mest mulig uavhengige. Det lærte de av moren, som kjøpte opp vilt fra jegere og solgte det videre på salgsturneer i Sverige og Danmark. Yngstedatteren Anne-Marie kjøpte og solgte kaffe for egen regning og brukte fortjenesten til å ta undervisningstimer, blant annet i tysk og gitarspill.

Christian Magelssen.

Da hun giftet seg med fargermester Hans Magelssen fortsatte hun med egen virksomhet med utgangspunktet i Grensen der de bodde. Hun brygget og solgte pottøl, og hun produserte sukkertøy og dokker som hun selv solgte fra en utendørsbod på markedene i Christiania og i Drammen. Også søsteren Anna drev med dette. Vilhelmine Ullmann, datteren til Conradine Dunker, forteller om dem i sin erindringsbok fra 1820-årene: “Disse to søstre maa have været ganske ualmindelig dygtige mennesker. De var – saavidt jeg ved – de eneste kvinder hos os, som i den tid drev det huslige arbeidet op til at blive en industri. Deres sukkertøi blev sendt til andre markeder og var landskjendt.”

I tillegg til en travel arbeidsdag rakk Anne-Marie å sette ti barn til verden. To av sønnene ble sogneprester, en ble politimester i Bergen, mens døtrene giftet seg med en blivende biskop, en lege, og en bispesønn og rektor. Den siste, Anne Marie Bugge, bodde for øvrig i Akersgata 73 som Oslohistorie har skrevet om tidligere.

Peter Zinius Werner (Norsk folkemuseum)

Storesøster Gullichsen, Anna, giftet seg med Peter Jensenius Werner og er identisk med den legendariske Madame Werner som drev hotell i Kirkegata i mer enn 30 år.

Peter Jensenius kalte seg vanligvis Zinius, og det er det navnet vi også finner i folketelling og kirkebøker etter hvert. Han ble født i Tune i Østfold i 1769 som sønn av Peder Pederson og Helena Hansdatter, men på et tidspunkt må han ha blitt adoptert inn i Werner-familien. Kjøpmannen og borgerrepresentanten Jens Thyrholm – som selv var gift med Maren Petrea Werner – var hans forlover, og da Thyrholm døde som barnløs enkemann testamenterte han hele sin formue til Zinius’ barnebarn.

Zinius Werner var utdannet snekkermester, men i 1817 skiftet han yrke og ble konditor (!). Mye tyder på at det var kona som var pådriver for det nye karrierevalget, og sammen startet de både konditori og ikke minst hotell i Kirkegata 22. Da Zinius døde i 1821, drev Madame Werner hotellet videre helt til 1852. Hotellet i Kirkegata var lenge et av byens finere overnattingssteder, først i konkurranse med David Carstens’ Hotel d’Angleterre, siden med det fasjonable Hotel du Nord i Dronningens gate. Og selskapslokalene var egnet til litt av hvert – i mars 1821 arrangerte Christian Magnus Falsen fraksjonsmøte for noen av Stortingets representanter der – “for å contracaballere mot bøndene”, som Frederik Meltzer noterte i sin dagbok.

Kirkegata 22, tegning av Henrik L. Helliesen 1895. Oslo museum.

Tirsdag 7. august 1821 døde Zinius, og Madame Werner satt igjen med “4 uforsørgede Børn”. Det var litt av hvert å stå i med, så sørgetiden ble kort: Allerede dagen etter kunne Morgenbladet melde at Doktor Hornemann, konsul Kallevig og sogneprest Chrystie tok inn hos Mad. sal. Werner. 

Det tok ikke mange dagene før “Madame salig” var borte fra avisspaltene, og bare Madame Werner sto igjen – som en av de mest besøkte hotellvertene i byen. Siden så hun seg ikke tilbake.

Sønnen Hans Peter Werner etablerte seg som kjøpmann vegg i vegg med morens hotell, og ble borgerrepresentant i 1835. Han fortsatte som medlem av formannskapet da dette ble etablert i 1837 og satt der fram til han døde i september 1840.

Kommentarer