1839: Kampen mot isen

Vannposten i Kanten på Hammersborg, ca 1910. Foto: Johannes Holmsen, Oslo museum

Mads Gulbrandsen må ha hatt en av Christianias tøffeste og mest ansvarsfulle jobber. Han hadde oppsynet med vannledningene ned til byen. Det innebar ikke minst å sørge for at vannet var flytende også om vinteren, og i 1839 måtte han simpelthen be om en lønnsforhøyelse for å klare jobben.

Gulbrandsen var en pliktoppfyllende mann. Når vannet frøs vinterstid måtte han være tilstede dag og natt for å passe på at det fremdeles rant i rørene. Men postmakerne – altså det vi i dag kaller rørleggere – som skulle hjelpe ham, var ikke å se. De var allerede «afgaaede fra Stedet». Mads mente derfor at ham måtte være berettiget til en «Forhøielse i min Løn», som han skrev i en søknad til kommunen. Skjønt skrev – han skrev nok ikke selv, for han undertegnet med m.p.P, altså med påholden penn. Brevet er da også åpenbart ført i pennen av noen som var vant til å skrive. Vi finner det i kommunestyrets papirer fra 1839.

På dette tidspunkt var det fire forskjellige vannuttak fra Akerselva, alle i området rundt Nedre Vøyen mølle, omtrent der Mads Gulbrandsen må ha bodd med sin familie. De var etablert på ulike tidspunkter, med den opprinnelige «Fæstningsledningen» som den eldste. Den strakk seg bort til Christiania Torg. Etter hvert som byen vokste kom det til tre andre ledninger, først «Gammelværket», deretter «Mellemværket» og til slutt «Nyværket».

Gammelværket, som ble anlagt cirka 1680, forsynte blant annet områdene rundt Vaterland og Fjerdingen. Cirka 1720 kom Mellemværket, som hadde avstikkere til Hammersborg og flere av de områdene som den etterhvert nokså skrøpelige Fæstningsledningen ikke lenger kunne betjene. Nyværket, som kom i 1833, tok seg av store deler av Kvadraturen ned mot bryggene. Etterhvert kom også Slottsledningen, som staten la bort til området der det nye slottet reiste seg.

Et av trerørene som vannet gikk gjennom. Ukjent foto, Oslo museum.

Alle disse ledningene var laget av tømmerstokker i furu som var uthulet. Den innvendige dimensjonen var fire tommer i diameter, og stokkene var sammenføyd med jernbøssinger. Ledningene gikk fram til felles vannposter rundt omkring i byen, men velholdne borgere kunne også betale ekstra for å få vann helt inn i gårdsrommet. Først i 1860 kom et ledningsnett i støpejern.

Fordi ledningene lå ganske grunt under overflaten, var det helt nødvendig at vannet rant kontinuerlig slik at det ikke skulle fryse til om vinteren. Dermed gikk det selvfølgelig store mengder vann til spille.

Mads Gulbrandsen syntes at de 38 spesidalerne han hadde i godtgjørelse var i minste laget – særlig når han med disse pengene også skulle holde brensel og det nødvendige antall feiekoster. 38 spesiedaler var uansett ikke noe en familie med sju barn kunne leve på, så vi finner også Mads Gulbrandsen som møllekjører når han døper barna sine i Gamle Aker kirke. Ifølge Norges Banks priskalkulator tilsvarte 38 spesidaler omtrent 11.000 kroner i dagens penger.

Mads spesifiserte ikke noe krav til lønnsøkning, men satte sin lit til myndighetene: «Gunstig Resolution i det Ansøgte er mit eneste Haab og Trøst.» Men søknaden ble tatt imot med en viss velvilje, og «Vandinspecteur» Henrik Sigvard Scheel foreslo derfor en lønnsforhøyelse på åtte spesidaler, hvorav tre skulle dekke utgifter til lys og brensel – hvilket «Vandcommissionen», bestående av garvermester Hans Helle Schou og de to svogerkjøpmennene Fredrik D. Heftye og Christian Benneche1)De to siste var gift med søstrene Sigholt, sluttet seg til. Da var det forutsatt at Mads Gulbrandsen ikke lenger skulle forvente hjelp av andre postmakere, og at pengene ville falle bort om han forsømte seg. Men kommisjonen la vekt på at det ville være «vovet for Byen» om ikke «Vandet i Renderne holdes i continuerligt Løb».

Du kan lese mer om vannforsyningen i kommunens første femtiårsberetning.

 

 

 

 

Kommentarer

References   [ + ]

1. De to siste var gift med søstrene Sigholt