1838: Butikken på feil gatehjørne

Gaarder kjøpte hus nummer 141 på Vaterland (midt i bildet) av høkeren Peder Olsen. Det er den gården som siden fikk adressen Karl XIIs gate 34. (Foto: Caroline Colditz, 1921, Oslo museum)

Hovedstaden har alltid hatt voksesmerter. De første byutvidelsene foregikk nærmest hus for hus, og også i 1838 kunne noen få meter være forskjellen på suksess eller ruin. Det fikk kjøpmannen Amund Gaarder erfare, da han kjempet for sin plass på riktig side av streken.

Grensene for byens handelsterritorium var strengt formelle og hadde stor betydning for hva slags virksomhet ulike personer kunne drive. Kjøpmannshandel kunne bare drives av kjøpmannsborgere innenfor disse grensene. Holdt man til på utsiden av streken, måtte man ta til takke med høkerstatus – med de begrensninger i tillatt vareutvalg som dette medførte. For Amund Gaarder hadde ikke dette vært noe problem. Han drev butikk i gården som Peter Nicolaysen eide ved Vaterlands torg. Men så ville Nicolaysen overta hele gården selv, og da måtte Gaarder flytte. Det skulle vise seg å få store konsekvenser. For det var svindyrt å leie eller kjøpe butikklokaler innenfor det knøttlille handelsterritoriet, som fremdeles i 1838 var begrenset til kvadraturen, Storgata og Brugata til og med Vaterlands torg (nå Lilletorget).

Sommeren 1838 hadde forberedelsene til byutvidelsen kommet så langt at det var tegnet en strek på kartet. Og det var relativt sett en kraftig økning av arealet: Byen skulle utvides med nye grenser langs Akerselva opp til Nybrua, langs Hausmannsgate og Møllergata og bort til Akersgata – med de borgerrettigheter som fulgte med en slik bystatus.

Amund Gaarder tok derfor sjansen på å investere i et hus på hjørnet av Elvegade og Store Vognmannsgade, et halvt steinkast fra Nicolaysens gård, godt innenfor det nye handelsarealet, men like på utsiden av det som fremdeles var gjeldende i 1838. Han hadde åpenbart godt håp om at dette skulle ordne seg.

Gaarders nye hus er markert med stjerne – rett utenfor det gamle handelsområdet. Den røde streken markerer det utvidede handelsterritoriet fra 1839. Grenser og skravering er utført av Lars Roede, hentet fra hans bok “Historisk atlas over Oslo” (Klikk for å se hele kartet).

Men da hadde han ikke regnet med formannskapet i Christiania. For da han skulle søke om dispensasjon til å drive kjøpmannshandel i sin nye gård mens man ventet på at planene om utvidelse skulle settes ut i livet, ble det full stopp.

Gaarder skrev brev til kongen og beskrev sin situasjon og fortalte at det ville bli et uerstattelig tap for ham dersom han, “der har Kone, Barn og en gammel Moder at forsørge, blive nødsaget til at standse min Kjøbmandshandel”. Vedlagt brevet lå en støtteerklæring fra hans kjøpmannskolleger i Vaterlandsområdet, der vi finner flere kjente og respektable navn – som Ole Christian Brede, P. J. Duborgh og Christian Schou.

Fra formannskapsarkivet.

Kongen – eller rettere sagt stiftamtmannen – ba formannskapet i Christiania om en uttalelse. Uheldigvis for Gaarder hadde den innflytelsesrike Christian Schou akkurat like før flyttet til Lakkegata utenfor byen (!) og hadde dermed forlatt formannskapet, som enstemmig uttalte at de ikke kunne anbefale Gaarders søknad. Under ledelse av fungerende ordfører Herman Foss sørget altså kjøpmenn og formannskapsmedlemmer som Christian Benneche1)morfar til Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student, Paul Bertelsen2)han var også brasiliansk visekonsul og Thorvald Holmsen for en streng tolkning av reglene, slik de hadde for vane når det kom til forsvar av sine egne privilegier. Og prinsipp var prinsipp.

Hva skjedde ellers i Christiania i 1838? Les mer her

Det hjalp ikke at kjendisadvokaten Bernhard Dunker engasjerte seg på Gaarders side eller at stiftamtmannen prøvde seg med en ny forespørsel. Formannskapet var like steile i oktober som de hadde vært i juni. Dermed måtte Gaarder – så vidt vi vet – vente til loven trådte i kraft i 1839.

Det gikk dessverre ikke så bra med Gaarder. I 1843 mistet han brennevinsbevillingen, og i 1846 gikk han simpelthen konkurs. Aller mest tragisk er familiesituasjonen: Sommeren 1838, mens han bønnfalt om dispensasjon, mistet han og kona Hermine sin førstefødte, sønnen David Elizar, som bare ble fire måneder gammel. Siden fikk de to barn til, i 1840 og 1843, som begge døde bare noen måneder gamle.

-gb-

For mer informasjon om handelsrettigheter i Christiania i 1830-årene, anbefales denne artikkelen i Byminner fra 1983.

Kommentarer

References   [ + ]

1. morfar til Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student
2. han var også brasiliansk visekonsul