Da Sjølyst skulle bli havneby

Sjølyst. Ikke gassverk. Ikke helt havneby. Ikke helt folkepark, heller. (Foto: Oslohistorie)

Byutviklingen på Skøyen er ikke av ny dato. Men for hundre år siden handlet det kanskje aller mest om å få stoppet et gassverk som Kristiania hadde planer om. Og det var Aker kommune – «kvelerslangen» – som sto i veien.

Mot slutten av første verdenskrig var det mangel på alt, ikke minst på energi. Heldigvis hadde Kristiania planene klare for et nytt gassverk på Sjølyst til erstatning for det gamle og utilstrekkelige i Storgata. Tomta var for lengst innkjøpt, tegningene var klare. Men Akers reguleringsingeniør, Eilef Solheim, tok innersvingen på Kristiania våren 1918 ved å presentere et ambisiøst prosjekt for byutvikling på Skøyen. Grensen mellom de to kommunene gikk langs Frognerbekken ut i Frognerkilen.

Tegning av “nye Sjølyst”. Klikk for større bilde.

Det var på mange måter en interessant plan, som dagens oslopolitikere antagelig ville ha nikket gjenkjennende til. Med utgangspunkt i Hoffselva, som i dag lever et kummerlig liv der borte på Skøyen, ville Solheim lage et flott havnebasseng der elva renner ut i sjøen. Havneanlegget skulle “gi plads for handelstrafik av alle mulige handelsvarer”. Rundt havnebassenget – eller «Bestum bassin» som det malerisk heter i kartet, med honnørbrygge og det hele – skulle bebyggelsen ligge, sånn at dette området kunne komme til sin rett slik det «allerede fra naturens haand danner et centralsted», som Intelligensseddelen siterte ham på i februar 1918: «Saaledes omtrent vil Bestumkilen med sit liv og rørelse, bycentret ved Skøien med gater og torvtrafik og villabyen hævende sig op og kulminerende i Ullernaasen være det monumentale drag i Vestre Aker.»

Dette syntes politikerne i Aker kommune var strålende tanker. Ikke så i Kristiania, pussig nok.

Hovedstadens politikere og pressefolk spilte på lag, og fordømmelsen var unison. I reguleringskommisjonen for Aker, der også Kristiania var representert, fikk Aker-politikerne høre at planene deres om et eget bysentrum på Skøyen var et «fantasifoster», og de måtte også stilltiende vedgå at planene var nokså løse i fisken – til tross for at det faktisk var inntegnet et fisketorg i reguleringskartet. Men Aker satt tross alt med flertallet i sin egen reguleringskommisjon.

Social-Demokraten, 4.3.1918.

Social-Demokraten var nådeløse i sin omtale av «villaboerne i Vestre Aker» som de omtalte som «krigspartiet i Aker. De vil kamp til det yderste med Kristiania om denne sak, og de bruker mange midler».

I år markerer vi 70-årsjubileet for Aker kommunes innlemmelse i Oslo. I mange år var de to kommunene låst i et motsetningsfylt skjebnefellesskap. Utvidelsen av Christiania i 1878 hadde ikke hjulpet stort – fremdeles stanget hovedstadens vekst mot nabokommunen, som til slutt ble omtalt som «kvelerslangen».

Heller ikke et gassverk kunne man bli enige om. Til tross for at Kristiania eide tomta, måtte man erkjenne at Aker satt med reguleringsmyndigheten. Alle forsøk på forhandlinger endte med at Kristiania måtte godta en avgjørelse fra en skandinavisk voldgiftskomite, som i august 1919 bestemte at det ville være bedre å legge det nye gassverket på Filipstad. For at ingen av partene skulle finne grunn til å glede seg, konkluderte kommisjonen med at heller ikke havneplanene til Aker var noen god ide. På Sjølyst burde det være folkepark, mente voldgiftskommisjonen.

Det ble det som kjent ikke noe av – ikke gassverk på Filipstad heller.

-gb-

Kommentarer