1787: Den store hittegodsjakten

Jens Schriver savnet et strykejern, men det var nok kanskje ikke dette - selv om dette også stammer fra Christiania. (Foto: Anne Lise Reinsfelt, Folkemuseet)

10. april 1787 brøt det ut en stor brann i sentrum av Christiania. De materielle ødeleggelsene var store og mange bygårder gikk med. Heldigvis fantes mange gode hjelpere som fikk reddet innbo og handelsvarer. Men så måtte man begynne jakten på alt som var blitt borte i kaoset.

Brannen la mesteparten av kvartalet Kirkegata/Kongens gate/Prinsens gate/Østre gate (Karl Johan) i ruiner. Heldigvis var det ingen som omkom, og så vidt vi vet var det heller ingen som kom alvorlig til skade. De materielle tapene var imidlertid store. Bare fire bygårder med adresse Prinsens gate sto igjen.

Folk hadde stimlet til og hjulpet de uheldige gårdeierne med å bære ut det gikk an å redde. Alt fra dyner og porselen som tilhørte den enkelte familie, til kornsekker, tobakk og kaffe som lå på kjøpmennenes lagerrom, klare til salg. Hvem som hadde vært med på redningsaksjonen, var ikke så godt å si – og etterpå var det sannelig ikke så lett å vite hvor alle tingene var blitt av, heller.

Politimester Niels Sverdrup1)broren til sogneprest Bernt Anker Sverdrup, som Prestegata er oppkalt etter rykket inn en streng annonse i Intelligensseddelen. Han viste til kunngjøringen som allerede var blitt bekjentgjort av magistraten «ved Trommeslag», og presiserte at det var forbundet med alvorlig straffansvar å ikke levere ting man hadde reddet tilbake til eierne. De borgerne som trengte hjelp under brannen hadde «til adskillige Fremmede afleveret deres Gods, uden med Vished at kunde erindre sig til hvem og hvilke», og riktignok kunne det nok være slik hjelperne i noen grad kunne ha «forglemt i saadan Forvirrelse af hvem og hvor de ere modtagne», men det kunne også være tale om «ildesindede Mennisker». Skulle det være slik at noen satt med ting som de ikke kunne huske hvorfra de hadde «reddet», måtte de «uopholdelig» overleveres på byens politikammer.

Også gårdeierne ymtet frampå om ting de savnet. En av dem var den senere borgerrepresentanten Erich Thurmann, som først takket for «den Kjærlighed og Iver for at redde mit Gods» som mange – ikke minst «Ubekjendte» – hadde vist, men som så etterlyste både møbler og krambuvarer, blant annet «Caffebønner tømte i Sækker» og «Candis i Casser med mit Mærke paa». Som en illustrasjon på kaoset som rådet kunne Thurmann bekjentgjøre at han for sin del satt med en stol, noe kjøkkenutstyr og litt tøy «som Eyeren kand afhendte».

Kjøpmann Peter Aalborg savnet blant annet en rullegardin og et strielaken med initialene sine på, men kunne også tilby to stoler og noen blå og hvite porselenstallerkner som hadde havnet hos ham.

Til slutt kunne politimester Sverdrup oppsummere situasjonen i en ny annonse i juni: Han satt igjen med atskillige saker etter brannen som han gjerne ville at de rettmessige eiere skulle avhente, og de ble anmodet om å gjøre det på politikammeret tirsdag 3. juli klokken 10.00. I sitt overskuddslager nevnte Sverdrup blant annet tre lommetørklær («1 hvidt Lommetørklæde, 1 blaat og hvidt Dito, 1 rødt og hvidt Dito»), en gryte, et vindu, samt «1 par sorte Klædes Buxer».

De som ble rammet av brannen kom raskt i gang med sin virksomhet igjen, til dels i improvisert form. Slik kunne Jens Moestue annonsere at han en tid framover ville drive sin forretning i den avdøde fru Eliesons gård, der han hadde håp om «at kunde behandle Eenhver til Fornøyelse». Men brannen var en skikkelig vekker for byens borgere, og flere tiltak ble satt inn for å styrke brannberedskapen.

Det skal vi komme tilbake til.
-gb-

Nå kan du støtte driften av Oslohistorie. Vipps: 503909. Mer info her.

Kommentarer

References   [ + ]

1. broren til sogneprest Bernt Anker Sverdrup, som Prestegata er oppkalt etter