Valg 1894: Festlig eller truende alvorlig?

Gymsalen på festningen var også valglokale. Her fra folkeavstemnngen i 1905 (A.B. Wilse, Oslo museum)

I 1894 gikk hovedstaden bokstavelig talt mann av huse for å delta i stortingsvalget 11. oktober. Ingen kvinner hadde stemmerett, men etter endringene i 1885 var det et økende antall mannlige arbeidere som kunne delta. Stemningsrapportene varierer voldsomt – avhengig av om vitnene var blant vinnerne eller taperne.

Social-Demokraten, som hadde grunn til å feire at Arbeiderpartiet i det hele tatt stilte til valg, erklærte at “lige fra den tidlige morgen hadde byen et festlig præg. Masser af folk strømmede til valglokalerne og ventede utaalmodig paa at bli opraabt.”

Verdens Gang, som sto på valgvinneren Venstres side, skrev at “Vejret blev det smukkeste, man kunde ønske sig. Det var derfor i forholdsvis godt Humør, Kristianienserne igaar gik til Valg.”

Men  i Aftenposten, som var Høyres hovedorgan, var man i dårlig humør da man skrev stemningsskildringen: “Der ses ingen Smil. Der høres ingen Latter. Der er ikke megen Passiar. Enhver gaar mest i sine egne Tanker. For det Kristiania, som vælger, er et høitideligt, et alvorligt Kristiania. Næsten truende alvorligt.”

Kanskje var det ikke “truende alvorligt”, men det var i hvert fall en høytidelig dag. Med over 17.000 stemmeberettigede kunne det bli trangt og lange køer og ventetider, men valget var godt organisert. Det fantes fem valglokaler i byen, og velgerne ble fordelt etter etternavn, slik:

  • Festningens gymnastikksal         A-E
  • Ynglingeforeningen i Møllergata 1          F-H
  • Festningens gymnastikksal – tilbygget  I-L
  • Den gamle logens lille sal             M-Q
  • Børsen R-Ø

Først leste valgstyrets representant opp grunnloven og valglovens andre kapittel, før selve avstemningen kom i gang cirka klokken 09. De stemmeberettigede ble ropt opp i den rekkefølge de sto oppført i manntallet. Når man ble ropt opp, trådte man inn i valglokalet og avleverte sin stemme. Når alle var ropt opp og hadde utrettet sitt ærend, gjentok valgbestyrelsen prosedyren gjennom et opprop nummer to, og de som hadde kommet for sent til det første oppropet fikk da en sjanse til. Men hvis man kom til valglokalet mens andre opprop pågikk, men etter at ens eget navn var ropt opp, mistet man muligheten til å stemme.

Det fantes også mulighet til å stemme uten å møte personlig, men i stedet sende stemmeseddelen til valglokalet. Det var imidlertid strenge regler for dette, selv om de fleste av de cirka 700 velgerne som søkte om det fikk godkjent sin søknad. Å reise hjem til Odalen for å hjelpe foreldrene med innhøstingen var ikke gyldig forfallsgrunn, mente valgstyret. En syk far i Sarpsborg ble godtatt under tvil. Alle hadde også rett til å forlate jobben for å stemme, og en brødkjører som mente at det var helt umulig å komme fra, ble nektet å stemme uten personlig oppmøte. Men mange hadde selvfølgelig gyldig forfallsgrunn, enten de var syke, på tjenestereise, eller simpelthen hadde ansvar for viktige samfunnsfunksjoner, slik som for eksempel politimester Hesselberg. Han fikk stemme uten å stå i kø, sammen med en del andre politifolk og over 60 jernbanefunksjonærer.

En handelsborger som ikke hadde hørt at navnet hans ble ropt opp under det andre oppropet, hadde sendt stemmeseddelen sin til valgstyret sammen med en legeattest om at han var døv. Stemmen ble godkjent.

Siden 1885 hadde valgene vært hemmelige. Folk hadde altså vent seg til å stemme i et avlukke, men det første året hadde valgfunksjonærene vært nødt til å hente ut en mann som sto der inne og ventet i over fem minutter – på å bli hentet, altså.

Arbeiderpartiets valgmannsliste. Kikk på bildet for å lese navnene.

Listebærerne hadde en viktig funksjon. Det fantes nemlig ikke stemmesedler inne i valglokalet. Hadde du ikke forsynt deg med en seddel og puttet den i konvolutt før du gikk inn, kunne du bli nektet å avlegge stemme – særlig hvis du da allerede var på andre opprop.

Man skulle også følge grundig med når man ble tilbudt lister. Høyre hadde prøvd seg på en liten røverstrek – i hvert fall ifølge motstanderne – ved å utgi sin liste sammen med “Moderate Venstre”. Angivelig hadde noen av disse listebærerne forsøkt å dytte sine stemmesedler på venstrevelgerne ved å holde hånden over “Høyre”, og på et tidspunkt brøt det ut slåsskamp nede på Festningsplassen slik at politiet måtte gripe inn.

Oppmøtet var formidabelt. Over 96 prosent av de 17.555 mennene som var oppført som stemmeberettigede i manntallet avla stemme.

Utenfor valglokalet ble det fortløpende slått opp endringer i tidspunktene for hver bokstav, og dette ble også ringt inn til telefonsentralen, slik at man kunne ringe dit for “at faa Underretning om Opraabets Fremgang”. Selv om det hele gikk raskt unna, ble man likevel ikke ferdige før langt på kveld. Deretter ble alle urnene samlet i Gamle Logen, der opptellingen skulle skje.

Valgstyret satt med opptellingen hele 12. oktober. De jobbet raskt og effektivt og ble ferdige før noen hadde forventet. Men av hensyn til den litt hissige stemningen utenfor våget de ikke å offentliggjøre resultatet ved midnattstider, men ventet heller til tidlig neste morgen den 13. oktober.

Det endte altså med at Venstre sopte med seg alle de fire mandatene og dermed brøt Høyres dominans i hovedstaden.

-gb-


Vant Venstre valget på grunn av politimesterens klønete tabbe?

Kommentarer