Valg 1894: Yrkesforbud eller uærlighet?

Ble det praktisert politisk yrkesforbud på politistasjonen i 1894? (Foto ukjent, ca 1890, Oslo museum)

I 1894 var det fremdeles ikke helt risikofritt å flagge sin politiske tilhørighet. Det fikk politimannen Hans Degerud erfare. Han fikk simpelthen sparken fordi han var Venstre-mann. Eller var det egentlig slik?

Degerud var oppdagelsesbetjent ved Kristiania politikammer, og en drøy uke før valget den 10. oktober var han blitt oppsøkt av en tidligere kollega som nå arbeidet for Høyres valgkampkontor. Spørsmålet var om Degerud kunne tenke seg å stille på Høyres valgmannsliste – altså blant de drøye 300 mennene som potensielt skulle velge de fire stortingsrepresentantene fra hovedstaden. Det var altså fremdeles en indirekte valgordning, der de menige velgerne fikk velge valgmenn, som igjen valgte representantene.

Ifølge byens radikale aviser – VG og Dagbladet – hadde Høyres representant vært usedvanlig pågående, og Degerud hadde i et forsøk på å bli kvitt mannen erklært seg som høyrevelger, men hadde bedt pent om å få slippe å stå på valgmannslista. Et par dager senere offentliggjorde imidlertid Venstre sin liste, og der sto Degerud oppført.

Denne manøveren hadde vakt en viss oppmerksomhet på politikammeret, og Degerud ble deretter innkalt til sin nærmeste sjef, inspektør Ove Mossin, som ifølge Dagbladet hadde referert høyrerepresentantens versjon av det inntrufne, og som erklærte at denne type “uærlighet” var uforenlig med politijobben, og at det beste ville være om Degerud trakk seg fra Venstres liste.

Nå var imidlertid begeret fullt for Degerud, som valgte å stå på sitt. Kort etter ble han innkalt til et møte med politimester Nils Otto Hesselberg, som erklærte Degerud “uværdig til nogensomhelst offentlig Stilling”, og ga ham avskjed på grått papir. Hesselberg hevdet at problemet utelukkende handlet om at Degerud ikke var en ærlig mann, og at slike folk i hvert fall ikke kunne jobbe i politiet.

Det ble rimeligvis atskillig bråk om saken i dagene før valget, og man kan ikke utelukke at Venstre tjente atskillige stemmer på den. Mange reagerte kraftig på det som ble oppfattet som politisk yrkesforbud for en mann som forsørget en stor familie. Degerud var i hvert fall blant dem som fikk anledning til å stemme inn fire Venstre-representanter fra Kristiania – et politisk jordskjelv dette året.

Politimester Nils Otto Hesselberg, ca 1890. (Foto: Szacinski, Oslo museum)

For politimester Hesselberg gikk det verre. Saken verserte i rettsapparatet og embedsverket en god stund før den endte med en kraftig reprimande fra Justisdepartementet, som uttalte “sin Misbilligelse af den Maade, hvormed Spørgsmaalet om Overkonstabel Degeruds Afskedigelse er bleven behandlet og Afskedigelsen derefter iverksat.”

Aftenposten, som i utgangspunktet ikke hadde det minste imot at Degerud burde miste jobben, var hoderystende over prosessen, og la hele skylda på Hesselberg i et oppsiktsvekkende karakterdrap. Hesselberg manglet angivelig “Ro, Sindighed og Evne til kold, klar Tænkning” og Aftenposten mente at “saavel han selv som Kristianias Indvaanere vilde være bedst tjent med, at han fik Anledning til at anvende sine gode Evner og sin redelige Vilje i en Stilling, der harmonerede mere med hans Anlæg og Synsmaader”.

Det er litt uklart om Degerud faktisk gikk tilbake til jobben i politiet, men i 1900 finner vi ham i hvert fall som kontorist ved en melkefabrikk, bosatt i Kolstadgata 11.

Ironisk nok finner vi siden Nils Otto Hesselberg igjen som politiker og statssekretær for Venstre i Gunnar Knudsens første regjering.

Kommentarer