Den hvite flekken på kartet

Den hvite flekken. De røde flekkene symboliserer høy befolkningstetthet. (Kart: Steenballes forlag 1867 / Oslohistorie 2017)

Ved folketellingen i 1865 vet vi at det bodde 57.382 mennesker i Christiania, men 3.730 av dem er sporløst forsvunnet. En slumsete funksjonær i Statistisk sentralbyrå har dessverre greid å somle bort navnelistene for 114 hus, og disse adressene danner en hvit flekk på kartet i området rundt Grensen, Møllergata og Akersgata.

Det var altså SSB, eller “Det statistiske Centralbyraa” som det i sin tid het, som sto for den praktiske gjennomføringen av folketellingene den gangen, som de fremdeles gjør. I den rapporten som ble utgitt i 1866 får vi altså vite at det totale antall innbyggere i hovedstaden er 57.382, og alle er sirlig sortert etter kjønn, yrkesgrupper, ekteskapsstatus, alder og flere andre parametere. Men så, da de såkalte spesiallistene for hvert enkelt hus ble overlevert Riksarkivet i 1910, var altså 114 av disse listene borte. Nesten alle ligger i et konsentrert lite område med høy befolkningstetthet.

Og mens vi kan lage fargerike kart og få fram statistikk over sosiale forhold for resten av byen, vil denne hvite flekken for all tid ligge utilgjengelig. Mang en slektsforsker har nok også revet seg i håret over aner som tilsynelatende har forsvunnet fra jordens overflate.

Det er simpelthen fortærende. Men det finnes verktøy som gjør at vi til en viss grad kan danne oss et bilde av befolkningen i disse kvartalene likevel, slik det må ha sett ut på midten av 1860-tallet. For det første har vi skattematrikkelen fra 1869, som den flittige stadskonduktøren Georg Andreas Bull la grunnlaget for gjennom flere år ved å drive en nitid oppmåling av eiendommene i byen. Her finner vi eiernes navn, eiendommenes størrelse og antall beboere på hver eiendom.

For det andre har vi heldigvis et rikt utvalg av aviser, til og med for en stor del tilgjengelig digitalt. Her finner vi massevis av opplysninger både i annonser og i redaksjonelle tekster – om butikker, utleie, straffbare handlinger og ulykker.

La oss ta en runde og se hva vi finner. Her er noen løse eksempler:

I Lille Grensen 7, eid av handelsborger Ole Evensen, holdt den kreative blikkenslageren S.E. Johansen til. Han kunne vise til bronsemedalje fra en konkurranse i Stockholm innen “goda Plåt- och Bleckslagararbeten”, og annonserte ofte for sine produkter – “Kakkelovnsrør, Komfürkapper, Pibehatte m.m.”. I samme gård finner vi kurvmaker Lehman, som åpenbart også leverte kurvflettede sofaer og skjermbrett. Hele 168 mennesker bodde i denne gården i 1869.

Lille Grensen, nr 4 midt på bildet. Foto: Ole Tobias Olsen, ca 1863-83. Oslo museum.

Det var ellers travel aktivitet i Lille Grensen, blant annet var pantelåneren O. Andersen i full sving: “Penge udlaanes mod solide Effekter i No. 4 i Lille Grændsegade”. I nummer 5 bodde enkefru Flüh, som i 1865 leide ut en “Bekvemmelighed i første Etage, bestaaende af 4 Værelser, hvoraf det ene har været benyttet til Delikatesseudsalg”. Hun hadde også ledig en portnerpost for “et Par børnløse Folk”. Til sammen bodde det 50 mennesker i gården.

Grensen 17, ca 1880-1910. (Foto NTM)

I Grensen 17, på hjørnet av Akersgata, holdt bakermester J. C. Lund til. Han solgte også jordbærplanter når det var sesong for det. Det bodde 54 mennesker i denne gården, som for lengst er borte. På det diamentralt motsatte hjørnet finner vi gården til grosserer og politiker Ole Mathæus Hauge. Ved siden av han igjen i Akersgata, i retning Karl Johans gate, drev Fred. Lønseth krambod i stor stil. Forretningen var gjennomgående med lagerlokaler på baksiden i Øvre Slottsgate. Vareutvalget var assortert, og han reklamerte blant annet for møllesteiner og friske østers, “Sandefjords Svovlvand”, “Liverpool-Salt” og “Switzent Skraatobak”.

Tvers over gata for lagerlokalet, i Øvre Slottsgate 25, finner vi for øvrig “Skøiens Cafée & Restauration” som tilbød middagsabonnement, både “paa Stedet saavelsom til Afhentning”. I samme gård lå boktrykkeriet til Wilhelm Christian Fabritius, som også eide huset.

Fra Øvre Slottsgate kunne man nå gå gjennom til Grensen etter åpningen i 1861, så det var raskt å komme til den fremgangsrike forretningsmannen Chr. Benneches nyoppførte gård, som lå på hjørnet av Grensen/Grubbegata. Herfra drev flere sin forretningsvirksomhet, og på garnisonsprestens hjemmekontor kunne årets konfirmanter “antegne” seg. I en annonse kunne for øvrig garnisonsprest J. Brinck Lund redegjøre for de ganske kompliserte reglene for hvem som var medlemmer av denne menigheten, og hvem som heller burde melde seg hos prestene hos Trefoldighet eller Vår Frelsers. Gården hadde 50 beboere.

I Møllergata 9 finner vi et interessant hus. Her drev postmester Carl Lauritz Mechlenburg Oppen byens postkontor. Ifølge Postmuseet bodde han også her, men i 1865 er han folkeregistrert med sin familie i Josefines gate, så han må ha flyttet innen den tid. Men fra 1864 finner vi også den nyetablerte musikkskolen i Møllergata 9, under ledelse av Otto Winter-Hjelm. I kompaniskap med Edvard Grieg videreførte han musikkskolen som et akademi for voksne studenter – men dette ble dessverre nedlagt allerede i 1869 da Grieg dro utenlands. 28 beboere.

I matrikkelen kan vi se at et typisk antall beboere ligger mellom 20 og 60 i hvert bolighus, men noen adresser har flere innbyggere enn andre. Et godt eksempel er den store arbeiderboligen som lå i enden av den daværende Smalgangen med sine 276 beboere, og som snart satte et så markant preg på strøket at gatenavnet ble endret til Arbeidergaden. Men aller flest beboere, riktignok midlertidige, finner vi nok på Rikshospitalet i Akersgata 44, der matrikkelen i 1869 oppgir dette til å være 381 personer.

-gb-

Kommentarer