I disse dager vaskes gatene i byen, og alle hjerter gleder seg – selv om vi gjerne skulle ønske at gatene ble rengjort oftere, slik man gjorde før i tiden. Lenge var det gårdeierne som sørget for feiing og renhold av gater og fortau, og selv etter en nyordning i 1898, fortsatte renholdsarbeidet med imponerende hyppighet.
I kommunens beretning for årene 1887-1911 framgår det at gårdeierne etter politivedtektene fra 1886 var forpliktet til å feie og renholde både brolagte gater og fortau, og dessuten sørge for måking og strøing vinterstid. Feiingen skulle skje tre dager i uka på de dagene som politiet bestemte. De makadamiserte gatene – altså de med et nokså fast gruslagt veidekke, var det imidlertid det kommunale veivesenet som hadde renholdsansvaret for.
Denne arbeidsfordelingen fungerte ikke helt etter forutsetningene, og i 1898 overtok altså byens ingeniørvesen hele renholdsjobben, men unntak av måking av de brolagte fortauene, som fremdeles skulle være huseiernes ansvar. I alt 332.100 kroner ble avsatt til formålet på kommunens budsjett i 1898.
I kommunal regi ble gatene feiet opptil seks ganger i uka, avhengig av «trafikkens størrelse». Arbeidet skjedde både dag og natt, men nattestid bare i «hovedtrafikaarerne og gaterne i de centrale bydele». Men ikke alle var fornøyde med nattarbeidet. I 1904 klaget en innsender i Aftenposten på bråket i Hegdehaugsveien, der det ble rengjort mellom kl 02.00 og 05.00 på morgenkvisten: «Først Vandsprøitning med sin Rammel. Saa ligger man og venter paa Feiemaskinen, der ramler endda verre».
Og det var travel aktivitet: Sommeren 1900 kunne Aftenposten fortelle at «ikke mindre end 27 to-spændte Vandvogne og 3 en-spændte Kjærrer kjøres stadig fra Klokken 6 Morgen til 7 Aften».
Men feiingen var så visst ingen lek, ofte måtte de makadamiserte gatene skrapes, dels for hånd, dels med maskiner. Og om søla var særlig tykk og seig, måtte renholdsarbeiderne til med skuffer og skyfler og spesielt konstruerte skrapemaskiner. Men hadde man først fått samlet søla sammen, var resten enkelt: «Feiefylden bortkjøres og avlæsses dels i dertil indrettede prammer med bevægelige bundlemmer, hvilke prammer bugseres ut paa fjorden og tømmes paa bestemte avlagringspladser, eller fylden kjøres hen til fyldpladser inden byens omraade eller i dens umiddelbare nærhet, likesom man ogsaa til enkelte tider kan bli kvit noget feieskarn i haver, parkanlæg o.l. som matjord.»
I tillegg til gatestøvet var selvfølgelig også hestene et problem, eller rettere sagt det hestene la fra seg. Derfor holdt kommunen seg også med folk som fjernet hestegjødsel, «for at gaterne til enhver tid skal kunne præsentere et nogenlunde propert utseende. Til denne gjødselsopsamling anvendes ældre, delvis mindre arbeidsdyktige folk».
Til tross for kommunens ambisiøse renholdsaktiviteter, var likevel ikke alle fornøyde. I et (antagelig) fiktivt intervju med en «en meget bereist Englænder» skrev Aftenposten i 1912 at «Kristiania staar endnu paa de mere primitive Byers Standpunkt f.Ex. hva Gaderenhold angaar».
