Omstridt skarpskyting fra festningen

Travelt på havna, cirka 1875. Foto: Per Adolf Thoren, Oslo museum.

Helt fram til slutten av 1800-tallet var det slett ikke farefritt å bevege seg til sjøs i farvannet utenfor Akershus festning. Man kunne simpelthen bli skutt, selv i fredstid. Vinterstid var også skøyteløperne utsatt. Det skal riktignok sies at det ikke manglet på advarsler.

Etter at Christiania ble hovedstad i den nye norske staten i 1814, skjøt utviklingen av byen fart. Skipstrafikken hadde alltid vært viktig, men etter hvert som virksomheten i havna økte, ble det også større behov for ordnede forhold for stadig større og flere båter.

Samtidig pågikk den militære virksomheten på Akershus festning for fullt. Øvelsesskyting var selvfølgelig en viktig del av jobben for de hundrevis av soldatene som var tilknyttet festningen, og i årevis hadde de skutt med skarpt fra Vippetangen utover fjorden mot Nakholmen eller Hovedøya. Og det var ikke noe som skjedde en gang i mellom – i lange perioder var det daglig rutine, gjerne fra klokken ni om morgenen til et stykke ut på ettermiddagen.

Heldigvis sørget den militære ledelsen for å varsle om skytingen, fortrinnsvis gjennom avisannonser. Var fjorden islagt, ble publikum advart mot å «ødelægge den paa Isen udstrukne Skydelinie ligesom imod at opsamle  udskudte Projektiler eller Kugler, da disse kunne være farlige», og i sommerhalvåret var også militære småbåter ute og advarte sjøfarende i området.

Også skøyteløperne måtte ta hensyn til skytingen, selvfølgelig. I 1869 måtte «Skøiteklubben» flytte banen nærmere Pipervika fordi «Artilleriets Skydelinje gaar over den østligste del af Banen» slik at man dermed måtte ta visse forholdsregler. Skøyteklubben var imidlertid godt fornøyd fordi skytingen ville bli tilpasset slik at «man uden Fare kan komme forbi». Bare hvis de militære vaktene som var ute på isen ga signal, måtte man passe på «at vente nogle Øieblike, naar Skuddet netop skal falde».

Havnekommisjonen, rederne og de som ellers hadde behov for å komme seg til og fra med båt når fjorden var isfri, var ikke like positive som skøyteløperne. Det ble beregnet at 11.000 båter av ulik størrelse krysset skytelinjen månedlig. Allerede i 1866 sendte Havnevesenet en klage til Armédepartementet og forlangte at skyteøvelsene måtte flyttes, med den begrunnelse at «hvad der til Nød kunde gaa an under lidet udviklede Forhold, nu kun slet stemmer med Hovedstadens tiltagende Størrelse og den voxende Rørelse tillands og tilvands». Det skulle bli en langvarig prosess. Via armékommandoen innhentet departementet sakkyndige uttalelser fra felttøymesteren på Akershus, som opplyste at «ihvorvel»1)selv om Akershus i streng forstand ikke lenger var en festning, var den fortsatt artilleriets hovedetablissement, at «Rettigheden til Skydning i Retning mot Nakholmen er absolut nødvendig for Artilleriets Exercerskoler i Christiania, og at det ville bli svinaktig dyrt å flytte skyteøvelsene til Gardermoen, som var det eneste relle alternativet. Han kunne ellers berolige departementet med at «der ikke blev skudt, naar Baade eller Seilere befandt sig i Skydelinien, samt at dette iagtoges saa omhyggeligt, som Tilsyn fra Overordnedes Side tillod det». Det ble mer også mer enn antydet at protestene i stor grad hadde opphav hos en ikke navngitt «enkelt privat Mand, der om Sommeren bor ved Fjorden i Byens Omegn og har valgt sin Forbindelse med Byen over omhandlede Strøg».

Etter å ha mottatt denne redegjørelsen, kunne departementet oppsummere sitt svar til Havnekommisjonen i Christania:

Nei. De ville ikke flytte skyteøvelsene. Men de kunne i et senere brev tilby Havnekommisjonen en løsning: De kunne faktisk flytte skyteøvelsene, men det ville koste 15.200 spesiedaler, som Havnekommisjonen i så fall måtte betale. Og de militære ville fortsette å skyte om vinteren. Det var ikke godt nok for Havnekommisjonen, som i stedet i 1870 forsøkte seg med å nedlegge et forbud mot skytingen.

Deretter begynte saken å versere i rettsapparatet. Først i forlikskommisjonen sommeren 1870 der man ikke kom til noen løsning. Deretter i byretten, som i 1874 avsa en dom til departementets fordel. Havnekommisjonen anket dommen, mens departementet anket den kjensgjerning at byretten i det hele tatt tok i saken. Dette hadde ikke rettsapparatet noe med, var de militæres prinsipale standpunkt.

Otto J. Løvenskiold, malt av Asta Nørregaard, Oslo museum.

I 1880 kom saken opp til behandling i Høyesterett, der førstvoterende Otto Joachim Løvenskiold støttet Byrettens dom: På den ene siden hadde Havnekommisjonen rett til å reise saken, men på den andre siden hadde departementet og de militære rett til å fortsette skytingen. Som ordfører i byen fra 1869 til 1876 må det sies at Løvenskiold evnet å skille mellom prinsipielle og politiske standpunkter. Han fikk følge av alle de andre dommerne, og skytingen kunne altså fortsette.

Til slutt innhentet imidlertid byens utvikling de militæres behov for skyteøvelser, og under arbeidet med en ny stor havneplan vedtok Stortinget i 1897 en større eiendomsreform der festningen ga fra seg hele kystlinjen fra Revierhavna til Pipervika mot en klekkelig sum – 1,5 millioner kroner – et betydelig beløp på denne tiden. I denne pakken overtok byen også Grev Wedels plass (mot å love at den aldri skal bebygges!) og fikk også anledning til å føre Kongens gate gjennom festningen og ut til sjøen.

Mesteparten av skarpskytingen ble flyttet opp til en gård i Sørkedalen, og kommunen bidro med 100.000 kroner for å finansiere flyttingen i 1898. Dermed kan cruiseskipene i dag anløpe byen uten at kapteinen må lese rubrikkannonsene i Aftenposten først.

-gb-

Kommentarer

References   [ + ]

1. selv om