Alt som var feil med Trefoldighetskirken

Trefoldighetskirken. (foto: Ole Tobias Olsen, Oslo Museum)

Sogneprest Sven Brun var misfornøyd. Selv om han hadde fått en flunkende ny kirke til disposisjon, var han slett ikke tilfreds. Den nye Trefoldighetskirken hadde så mange mangler at han hadde vært nødt til å gripe pennen fatt for å klage til kommunens «kirkeinspektion», i et brev datert 9. desember 1863. Vi finner brevet i bystyrets budsjettpapirer året etter.

Det var ikke så rent lite sognepresten hadde på hjertet denne onsdagen, bare fem år etter at kirken var blitt innviet. Riktignok var det flere ting som sikkert kunne vente, men en ting som absolutt ikke kunne tåle noen utsettelse, var «en ulidelig Træk», som hadde forhindret mange i å besøke gudstjenesten. Og det var ikke bare snakk om vanlig trekk, «men formelige Vindstød», til og med så ille at det under aftensangen var slik at flammene fra gasslyktene inntok «en horisontal Stilling».

Sven Brun i 1865. Foto: Divert Huun, Oslo museum

Sven Brun i 1865. Foto: Divert Huun, Oslo museum

Det gjorde sognepresten «ondt ikke at kunne blive staaende ved den paapegede Mangel», for det var nemlig ikke bare trekken fra vinduene som var problematisk. Det var flere ting, nemlig. Faktisk en hel liste, skulle det vise seg. Riktignok var Sven Brun litt bekymret for «at trætte den bevilgende Myndighed», men han hadde kommet til at det kunne være lurt å sette opp en samlet oversikt:

Som den neste mangelen, påpekte presten at det var vanskelig å høre inne i kirken, særlig for dem som satt på galleriene. Det kunne det være flere årsaker til, men særlig taket over prekestolen var en innlysende grunn, og mye kunne gjøres ved å løfte dette «en Alen»1)62,75 centimeter.

Nå hadde Brun kommet i siget, og begynte like godt å nummerere de ulike punktene. Som nummer 3 handlet det om orgelets plass i kirken. Det sto altfor langt tilbake, slik at organisten ikke kunne følge de kirkelige handlinger «med den fornødne Akkuratesse», fordi han ikke kunne se hva som skjedde i speilet over orgelet.

Som det fjerde nevnte Brun den innvendige fargen i kirken – slik han allerede hadde tatt opp i et tidligere brev: «Den bør dog vist ikke længe lade vente paa sig». Det skulle riktignok ta en stund, men i 1870 ble faktisk det røde mursteinsinteriøret hvitkalket, til store protester fra arkitekt Wilhelm von Hanno. Men von Hanno, som vi ellers kjenner som medlem av Christiania Cricket Club,  vant til slutt: Ved hundreårsjubileet ble hvitmalingen fjernet igjen.

Bruns femte punkt handlet om nedgangene fra galleriet, som han bedømte som utrygge dersom det skulle «overfalde den forsamlede Menighed en panisk Skræk». Da ville folk simpelthen trampe hverandre i hjel, mente presten. Om man sørget for utganger i den andre enden av galleriene, ville problemet imidlertid være løst.

Som nummer 6 satte Brun anskaffelsen av gardiner foran det store vinduet mot sør, slik at solen ikke skulle være til sjenanse: «Hvad man anseer som en Nødvendighed i ethvert privat Hus, burde dog ikke Guds Hus savne».

Punkt nummer 7 handlet om vinduslemmene foran klokketårnene som brakte problemer både når det gjaldt støy og trekk.

Nå hadde sognepresten nesten kommet til veis ende – eller så hadde han eventuelt kommet til at det antagelig var grenser for hvor mange punkter han kunne presentere overfor kirkeinspeksjonen og de kommunale budsjettene, men et siste punkt måtte han ha med – om tårnuret. Det manglet nemlig: «Det Hus, som skal minde om Evigheden, bør ogsaa vise Tiden», mente Brun.

Steinarbeidene til Trefoldighetskirken. Tegning: Wilhelm von Hanno.

Steinarbeidene til Trefoldighetskirken. Tegning: Wilhelm von Hanno.

Nå var endelig Brun ferdig, skulle man tro – i hvert fall med den nummererte lista, men «forinden jeg slutter», måtte han også innom en klage i Morgenbladet over støy fra sangkorets skolegutter. Dessverre var det ikke bare skoleguttene som bråket. Beklageligvis var det også mange som «ikke kunne holde ud til Gudstjenestens Slutning», noe som førte til at andre besøkende ble forstyrret. Det hadde vært fint om man kunne ha lagt noen gulvtepper bak de bakerste benkene, men enda bedre ville det være om man kunne ansette et par menn som kunne hindre folk å forlate kirken under preken og tekstlesing – men heller slippe dem ut mens det ble sunget. Det måtte være mulig å tilby dette som en bijobb til folkeskolelærere, og tilby dem «en tarvelig Tilvæxt til deres tarvelige Aflønning».

Det var den fransk-tyske Alexis de Chateauneuf som var hovedarkitekten bak Trefoldighetskirken, med den unge tyske Wilhelm von Hanno som assistent. Da Chateauneuf ble syk og døde i 1853, overtok von Hanno hele ansvaret, og gjorde også nordmann av seg. Kirken sto altså ferdig i 1858, men det skulle ta flere år før alt var på plass inne i kirken. I dag får vi tro at Sven Brun ville vært riktig fornøyd, selv om han nok ville blitt sjokkert over å få se den røde mursteinen igjen.

 

 

Kommentarer

References   [ + ]

1. 62,75 centimeter