Rodin: Mannen med nøkkelen

Kunst er alltid en kilde til konflikt, og i 1902 hjalp det ikke engang å hete Auguste Rodin hvis du ikke var norsk – og det var jo ikke Rodin. Da hans statue – «Mannen med nøkkelen» – skulle plasseres, gikk debatten høyt i bystyret, der en fremtredende lege ikke fant statuen tiltalende, fra et medisinsk synspunkt.

Det var – selvfølgelig – maleren Frits Thaulow som satte fyr på det hele da han fra sitt eksil i Frankrike donerte et av den verdensberømte Rodins verker til Kristiania kommune. Han kjente Rodin godt og mente at nordmennene ville ha godt av å se god kunst, selv om det kunne komme til å tråkke på det nasjonale selvbildet som sto sterkt på denne tiden. I et brev til kommunen skrev Thaulow om «den brave borger fra Calais» at den «har intet med Kristiania å gjøre, intet med friheten, Eidsvoll eller Norge. Han skal bare stå der og være god kunst». Thaulow stilte bare en betingelse, at bildende kunstneres forening skulle være med å bestemme hvor statuen skulle stå. Samtidig la han ikke skjul på at han syntes mannen med nøkkelen fortjente en sentral plassering.

Det viste seg å være et dristig trekk, for det var slett ikke alle bildende kunstnere som var like fornøyd med at en utlending skulle få sin skulptur plassert midt i den norske hovedstaden. Det endte likevel med at foreningen etter noe debatt anbefalte Egertorget som det mest egnede stedet, ikke minst på grunn av et kraftig innspill fra Thaulows svoger, den ikke mindre debattglade og like internasjonalt orienterte Christian Krohg. Men som et subsidiært forslag lyktes det de mest nasjonale røster å peke på krysset Pilestredet/Teatergata –  et strøk som på denne tiden ikke var blant byens mest representative.

Den ledende norske skulptøren, Gustav Vigeland, hadde ikke fått komme til orde i foreningen, for der var han ikke medlem. Han skrev brev til kommunen i stedet: «Ville det ikke være bedrøvelig og krenkende – selv om vår billedhuggerkunst er ung – å se vår hovedstads offentlige plasser besatt med fremmed skulptur, til fortrengsel av vår egen – i nåtid og fremtid?»

Formannskapet valgte å legge seg på en nasjonal linje, og parkerte franskmannen omtrent der Tinghuset ligger nå, men hadde ikke tatt Thaulows reaksjon i betraktning. Det brygget opp til skandale, og Bergen ble plutselig en mulig destinasjon for mannen med nøkkelen.

Det ville bli for pinlig, og i mai 1902 kom saken opp til full debatt i bystyret. I møtereferatet får vi innblikk både i tidens nasjonale strømninger og i kristianiaboernes friluftsvaner. Det viste seg nemlig at Thaulow ville være godt fornøyd om han fikk statuen plassert på «promenadestrøket» – altså på strekningen mellom Skarpsno og posthuset på Karl Johans gate, på høyde med Stortorget.

Bystyredebatten

Det var høyremannen og medisinprofessoren Hagbarth Strøm som åpnet debatten ved å erklære at statuen ikke hørte hjemme på noen offentlige plasser i byen, fordi den omhandlet et stykke fransk historie ^[1]Mannen med nøkkelen er en del av skulpturgruppen «Borgerne fra Calais», som Rodin laget til minne om den engelske beleiringen i 1347. som man nå ville omplante på norsk jordbunn. Strøm kunne til nød tilby borgeren en plass i en av parkene, og mente at St. Hanshaugen kunne være et bra alternativ.

Peder Wium fra Venstre var nok heller ingen stor beundrer av statuen, den var kanskje ikke akkurat «kunst for folket», men hvis den kunne stå på et sted «der den kunne virke i ro, og da aller helst på et sted hvor den ville passeres av tusener av mennesker på deres friluftsliv», ville nok statuens «eiendommelige skjønnhet komme til å vinne inngang i mengdens forståelse». Wium argumenterte derfor for Skillebekkparken, og det viste seg at hans beste argument var at man dermed kunne få fjernet den angivelig ganske heslige fontenestatuen som sto der allerede, på folkemunne kjent som «Skillebekk-floraen» – i Wiums tale benevnt som «det zinkmonument som nå skjemte dette strøk, som byens autoriteter hadde funnet for godt å avlegge vitnesbyrd om sin komplette mangel på kunstsans ved å plassere der».

Ragna Nielsen, en av de kvinnelige pionerene som nettopp var innvalgt i bystyret, likte statuen og akket seg ellers over alle de andre statuene av «de skrekkelige mennene som sto rundt i byen», noe som ga venstremannen og veterinærdirektøren Ole Malm en anledning til å være gøyal: «Vi har ikke for tiden en slik overflødighet av store menn at det er noen fare for at våre offentlige plasser skal bli opptatt av statuer av store menn. Hvis vi hadde hatt mange store menn, så var vi overhodet ikke kommet opp i denne diskusjonen om hvorvidt denne statuen skulle plasseres her eller der.»

Men Malm, som jo også var medisiner, hadde innsigelser til den store mesters statue: Som lege fant han ikke statuen tiltalende fra et medisinsk standpunkt: «Det ville være heldig om den ble plassert slik at man ikke så baksiden og det nederste parti like godt som det øverste parti. Også av den grunn ville det passe best å plassere den ved Skillebekk, hvor den ville komme til å stå innimellom en beplantning så man ikke kunne komme den for nær på baksiden.»

Her fikk Malm støtte fra en tidligere (og kommende) forsvarsminister, nemlig høyremannen Wilhelm Olssøn: Etter å ha sett statuen var taleren av den mening at han gjerne ville se den delvis skjult mellom løvverk. Den hadde nemlig gjort et mindre heldig inntrykk, og han kunne ikke forstå at den var et så stort kunstverk. Den var mager i ansiktet, mens bena var fete og føttene tykke – det så ut som om vedkommende ikke hadde rukket å bli mager helt ned til bena. Olsson var derfor enig med Strøm i at den burde stå i en park: Da ville man nemlig ha anledning til å stille den slik at det mindre heldige ved statuen ville tre mindre frem, man ville ha anledning til å skjule den nederste delen av den.

Ikke alle tok debatten like alvorlig, og venstremannen og grossereren Eivind Tandberg deklamerte heller dikt:

«Som kunstkritiker er jeg ikke med;
Men jeg er litt av en rimesmed
[…]
Eller hvis vi skal flytte den vekk
Vi sender den ut til Skillebekk
Inntil vi har fått utviklet vår kunstsans og syn
Så vi igjen kan flytte den inn til by’n
–  Eller eventuelt ovenfor Bryn.»

Nå begynte imidlertid de mer konstruktive forslagene å komme, og det skulle bli advokat Annæus Schjødt fra Venstre som først kom opp med Sommerroparken. Arbeiderpartimannen Ludvig Meyer foreslo også området ved Solli som et egnet sted, og det endte med et solid flertall for å plassere statuen i dette området.

Slik gikk det også, og på sensommeren 1902 fikk mannen med nøkkelen sin sokkel på den smale parkstripen mellom Sommerrogata og Solli plass. Der har han stort sett stått siden, og dit kommer han forhåpentlig snart tilbake etter at han for tiden har hatt et velfortjent rekonvalesensopphold for å bli renset og oppgradert – pussig nok med midlertidig adresse på Vigelandsmuseet.

Det skulle Gustav Vigeland ha visst.

-gb-

Ps.
Nevnte vi Bjørnson? Vi får komme tilbake til Thaulows skulpturkrig med Bjørnson ved en annen anledning. Historien om hovedstadens statuer er utømmelig.