Håndbok for hovedstaden

Litt av hvert å se i storbyen. Her Vår frelsers kirke, malt av Peter Frederik Wergmann, ca 1830.

Om du hadde behov for å snakke med kongens representant i 1838, var det bare å møte opp på morgenkvisten mellom åtte og ti. Da satt stattholderen, selveste grev Herman Wedel Jarlsberg, klar til å ta imot besøk av vanlige folk. Slik var det i hvert fall i følge hovedstadsguiden som ble utgitt det året.

Den lille boka på 70 sider hadde den klingende tittel «Veiledning for Christianias Indvaanere og Reisende, som besøge Staden og ønske Underretning om Regjerings-Contoirerne, Stadens Authoriteter, offentlige Indretninger og forskjelige Communalgjenstande m.m».

Guiden gir en god oversikt over departementer, rettsinstanser og ulike myndighetsorganer, til og med inkludert en rekke privatadresser for sentrale aktører.

Tilreisende fikk også viktige opplysninger, som for eksempel at de var pliktige til å forevise sitt pass hos politiet når de kom til byen. Om de ikke hadde gyldig pass for å reise videre, kunne politiet utstede et nytt mot en kostnad på 32 spesiedaler for innenriks reiser og 61 spesiedaler om man skulle utenlands. De som tok i mot gjester, var også pliktige til å rapportere dette til politiet, og risikerte en mulkt på inntil 16 spesiedaler om man lot være. Avisene trykte for øvrig daglige oversikter over hvem som kom til byen.1838-reisende

Hadde du et uoppgjort ærend med skattemyndighetene, kunne du oppsøke skattefogd Ove Christian Gude – far til den senere så berømte maleren – på hans hjemmekontor i Lille Vognmannsgate, enten 09-11 eller 15-17.

Mye var i det hele tatt basert på muligheten til å oppsøke sentrale folk hjemme. Stiftsprost Edvard Munch var for eksempel bosatt på hjørnet av Prinsens gate og Skippergata, mens stevnevitne Christensen bodde i Tomtegata ved siden av repslager Torgersens enke. Han kunne vanligvis treffes «hjemme Morgen, Middag og Aften, samt stundom paa Byfoged-Contoiret».

Universitetet lå fremdeles i kvartalet mellom Kongens gate og Nedre Slottsgate, ut mot Prinsens gate. Her foregikk det litt av hvert av interesse for folk flest. Blant annet kunne man beskue de zoologiske og mineralogiske samlinger, og i laboratoriet sto det åpent alle hverdager «for dem, som ville bivaane Forsøg».

Slik skrev man etc (et cetera) i 1838

Slik skrev man etc (et cetera) i 1838

Ble man syk, kunne man søke seg inn på Rikshospitalet ved Hammersborg, men kun om man hadde økonomien i orden: Hvis man ikke var gårdeier, måtte man nemlig «forskaffe en vederhæftig Mands Caution for Betalingen af Curen, Begravelsen, etc». Det fantes også en fødselsklinikk i tilknytning til Rikshospitalet, men for de fleste gravide var nok listen over jordmødre med egen praksis mer aktuelt. I dette kapittelet fikk man også oversikt over «igle- og klysterkoner», samt over barbererne om man heller trengte en hårklipp. Hos F. J. Lewie i Lille Kirkebakken kunne man for øvrig kombinere dette med å ta koppevaksine.

Sparebanken var åpen hver lørdag ettermiddag i borgerskolens lokaler. Her kunne man sette inn penger, men ikke mindre enn 12 spesiedaler, og ikke mer enn 25 spesiedaler av gangen. Børsen var åpen hver onsdag og lørdag fra klokken 12 til 13.

Siden Norges utenrikspolitikk ble skjøttet i Stockholm, var det ingen ambassader i Christiania, men flere land var likevel representert – og den brasilianske visekonsulen, Paul Bertelsen, kunne for eksempel besøkes på hjørnet av Rådhusgata og Dronningens gate.

Boka er ellers full av gode tips, om teater og musikk, leseselskaper og leiebiblioteker, hoteller og restauranter. Madame Werner tok i mot overnattingsgjester i Dronningens gate, mens Fru Deist i Kirkegata serverte middag i stueetasjen. Konditorer var det flere av, og Capretz i Øvre Slottsgate hadde til og med biljard.

Guiden er utgitt på Hans Thøger Winthers forlag. Den driftige danskfødte innflytteren skrev selv og utga en rekke bøker og tidsskrifter, men det er antagelig sønnen Edvard Theodor som har skrevet denne boka. Det må uansett ha vært en komplisert jobb. I forordet skriver forfatteren at han ikke på forhånd hadde visst at boka skulle kreve så mye arbeid. De fleste opplysninger hadde han nemlig vært nødt til å samle «ved at forespørge sig hos Vedkommende». I løpet av det året han hadde jobbet med stoffet, hadde mange flyttet, adresser måtte forandres, og alt dette hadde bidratt til å «forsinke Arbeidets Tilendebringelse».

Hele boka kan leses på Nationalbibliotekets utmerkede digitaltjeneste (bokhylla.no)

-gb-

 

Kommentarer