Det store ake-opprøret i Christiania

Aking i Korketrekkeren. Nils Hansteen, ca 1900.

Vinteren 1847 kom det til store opptøyer i sentrum av Christiania på grunn av et forbud mot aking nedenfor slottet. Politiet ble sjikanert og forfulgt gjennom byens gater, og fikk bare så vidt forhindret at folkemengden tok seg inn i arresten for å frigjøre opposisjonelle akere.

Ned fra den ennå uferdige slottsbygningen gikk det en flott bakke som var som skapt for aking. Problemet var bare at den rant ut i en vei som avisene på dette tidspunkt bare omtaler som «forbi universitetet» – altså det som få år senere fikk navnet Karl Johans gate. Her var det allerede en viss trafikk med hest og slede, og politiet bedømte akingen som trafikkfarlig, og dessuten som en trussel mot uskyldige spaserende.

Forbudet mot aking var godt kjent, og politiet hadde allerede året før aksjonert flere ganger, blant annet ved å konfiskere flere kjelker. Mange var imidlertid uvillige til å rette seg etter forbudet, og utover kvelden lørdag 27. februar ulmet det såpass blant de ivrigste akerne at politiet var på vakt. Da hadde akingen pågått til bortimot tretiden om natten. Politiet hadde også merket seg at flere «bekjendte farlige Lommetyve» var på ferde, og de kommunale vekterne hadde overhodet ikke hatt kontroll på situasjonen.

Søndag kveld grep derfor politiet inn under ledelse av politiadjutant William Newton Steen. Han rykket ut fra politistasjonen i det gamle rådhuset i Kvadraturen sammen med politibetjentene Bjerke og Hans Christian Olberg, og på lang avstand hørte de «en saadan Støi og Spektakkel» at Steen antok at det hadde brutt ut et regelrett opprør[1]Steen bruker det franske uttrykket «Emeute« på Slottsbakken.

Steen besluttet å stoppe akingen, både på grunn av støyen og den fare akingen utgjorde for passerende hestedoninger, men også på grunn av flere klager fra naboer i strøket, og ikke minst fordi det åpenbart handlet om å opprettholde politiets respekt – forbud var forbud. Det ble gitt streng beskjed til de akende, som faktisk sluttet å ake. De tre politifolkene ble stående oppe på Slottsbakken for å påse at ingen satte seg på kjelkene igjen, mens to vektere ble postert nede ved foten av bakken.

I sin rapport forteller Steen at det lenge gikk greit for seg, helt til det etter en stund innfant seg «flere velklædte Personer», og disse hadde begynt å håne og sjikanere politifolkene «paa den mest nærgaaende Maade». Dette hadde i sin tur hisset opp flere andre som satte i gang med akingen igjen. Politiet grep resolutt inn overfor et par av dem og «tilintetgjorde deres Kjælker». Da de arresterte en av synderne kokte det åpenbart over i folkemassen, som samlet seg i «tætte Klynger» rundt Steen, og bakfra ble de fremste puffet hardt fram mot politiadjutanten og hunden hans slik at Steen fryktet å bli tråkket ned. Mange var hissige fordi de mente at Steens hund hadde bitt dem, hvilket Steen kategorisk benektet i sin rapport.

Bakgården i Rådhusgata 7. Foto: O.M. Væring, ca 1900, Oslo museum.
Bakgården i Rådhusgata 7. Foto: O.M. Væring, ca 1900, Oslo museum.

Politiet lyktes imidlertid med å komme seg ut av knipen, og strategien var nå å roe ned folkemengden ved å lede dem vekk fra Slottsbakken. Politifolkene ruslet ned mot byen, mens «Menneskemassen fulgte støiende og skrigende efter». Underveis gikk noen plutselig løs på de to vekterne nederst i bakken og rev fra dem et par konfiskerte kjelker. Nå gikk politifolkene hardere til verks og arresterte to personer som de dro med seg bortover mot arrestlokalet i Rådhusgata 7, hele veien forfulgt av «den hele Sværm, der underveis skreg og skraalede og kastede Isstykker» etter politiet og vekterne. Politiet lyktes også i å avverge en voldelig frigjøringsaksjon og fikk arrestantene inn i kasjotten.

Folkemengden ville imidlertid ikke gi seg og ble stående utenfor arresten til tross for klare beskjeder om å fjerne seg. Om stemningen var så opphisset som Steens rapport vitner om, må politiadjutanten ha vært en modig mann, for igjen rykket han ut i gata og tok med seg folkemassen på tur – denne gang ut på festningen, der han og betjent Olberg endte opp på en av bastionene ytterst på muren, der de ble stående tause til folk ble lei og gikk sin vei.

Men søndagens bataljer var ikke slutt med dette. Steen måtte på nytt opp på Slottsbakken, der det riktignok ikke var noen som akte, men der mange mennesker fremdeles var samlet, og der mange åpenbart hadde til hensikt å «insultere» politiadjutanten, som forteller i rapporten at de «jævnlig fulgte efter mig hvor jeg gik, huiede og peb». Denne gang dro han med seg 50-70 personer langt opp mot Uranienborg. Til å begynne med hadde det gått rolig for seg, men plutselig begynte alle «under støiende Udraab at styrte efter mig og Olberg». Imidlertid hadde de roet seg da Steen snudde seg og noterte navnet på flere av dem.

Politimester Carl Fougstad, fra Illustreret Nyhetsblad 1852.
Politimester Carl Fougstad, fra Illustreret Nyhetsblad 1852.

Slik ebbet dramatikken ut søndag, men også mandag hadde «atter Uroligheder fundet Sted sammesteds», ifølge avisen Den Constitutionelle. Og tirsdag ga politiet opp – i hvert fall delvis. Tusenvis av mennesker hadde samlet seg foran slottet der de børstet bort strøsand og akte i vei. Politimester Carl Fougstad hadde ikke annet å gjøre enn å dra opp til slottet og erklære at det skulle være tillatt å ake i Slottsbakken, bare man stoppet før man kom ned i den trafikkerte delen. Folk jublet og dro deretter «ved stormende Hurraraab» i «voxende skarer med vilde Skrig til Raadhuset». Her ble et par av dem for sikkerhets skyld arrestert før mengden igjen vendte tilbake til Slottsbakken der de fleste stilte seg opp som tilskuere mens «Kjælke efter Kjælke i lynende fart og under stormende Jubel fløi afsted», slik Den Constitutionelle beskrev det.

To av de meningsbærende avisene inntok – sin vane tro – forskjellig holdning til det inntrufne. Mens regjeringsvennlige Den Constitutionelle, der politimester Fougstad tidligere hadde vært redaktør, mente at politiet handlet i sin fulle rett, syntes redaktøren i opposisjonsavisen Morgenbladet, Adolf Bredo Stabell, at «Kjælkeagning er en national Forlystelse hos os, og naar Politiet modsætter sig den, hvor den uden aabenbar Fare eller Skade kan foregaa, gjør Politiet sig kun vigtigt i Utide, opægger Folket og skaffer sig selv Fortred. […]Dette gjorde vel i at indskrænke sig til at have Tilsyn med Agningen og forhindre en mulig altfor stor Uorden derved; men vil det forbyde den, kommer det visst tilkort.»

Dette ble for sterk kost hos lojalistene i Den Constitutionelle, som mente at det var utilbørlig at Morgenbladet «omtaler denne Affære paa en Maade, der saagodtsom opmuntrer Pøbelen til at sætte sig op mod den lovlige Myndighed».

Men som akeforbudet var også Den Constitutionelle på vei ut – og i april samme år ble den slått sammen med Den norske Rigstidende. Den brave politiadjutant Steen ble senere politimester i Fredrikshald (Halden), men døde dessverre altfor ung i 1858, 44 år gammel.

-gb-

[1] Steen bruker uttrykket «Emeute«

References

References
1 Steen bruker det franske uttrykket «Emeute«