Da NSB sikret lekeplass på Ruseløkka

Reichweins plass i 1922. Foto Væring/Oslo museum

I 1919 skulle NSB endelig få nytt hovedkontor, og det skulle ligge på Ruseløkka. Tomtekjøpet var i orden, tegningene var klare – men det hele stoppet opp. Men det finnes et lite spor etter planene, i form av en liten lekeplass i Observatoriegata.

I 1873 fikk forretningsmannen Christian Brinch skilt ut en liten flik av Øvre Munkedammen løkke, og bygget en prangende byvilla på toppen av haugen. Etter råd fra professor Ludvig Daae ble eiendommen hetende Munkvold, og i et par tiår var familien Brinch vertskap for Kristianias kulturelite, før fru Brinch døde og huset ble solgt videre til Christian Anker – derav navnet Ankerhagen, som den lille parken heter i dag.

Munkvold i 1936, sett fra Bervens løkke. (Foto: Fritz Holland, Oslo museum)

Munkvold i 1936, sett fra Bervens løkke. (Foto: Fritz Holland, Oslo museum)

I 1910 var det slutt for Ankers epoke også, eiendommen ble lagt ut for salg, og det var i 1914 at NSB – eller Statsbanene, som var det vanlige navnet den gang – kjøpte eiendommen med tanke på å oppføre et nytt og hardt tiltrengt hovedkontor for en nasjonal virksomhet i sterk vekst. Prisen var 139.000 kroner, som Stortinget bevilget med stor forståelse for at det var nødvendig å samle de ulike delene av jernbaneadministrasjonen, «slik at ledelsen skal bli økonomisk og planmæssig».

Så ble det krig i Europa, og Norge var heller ikke uberørt – så det kan være en del av forklaringen på at det tok fem år før tegningene til det nye hovedkontoret forelå. Til gjengjeld ble tegningene offentliggjort med brask og bram i flere av landets aviser i juli 1919, med flotte undertitler:

«Et moderne, vakkert anlæg. – Det vakre strøk mot sjøen forskjønnes.»

NSBs hovedkontor, tegnet av arkitekt Gudmund Hoel 1919.

NSBs hovedkontor, tegnet av arkitekt Gudmund Hoel 1919.

Det var en rekke fordeler ved å bygge i Observatoriegata, ikke minst lå det på den andre siden av gata en ubebygd tomt, nevnt i dokumentene som Observatoriegata 5/Parkveien 74 – og her hadde kommunen lenge hatt planer om å sikre seg arealet til en park eller lekeplass. Det hadde imidlertid ikke kommunen hatt råd til tidligere, den var simpelthen for dyr. Og det var her Statsbanene kom som en reddende engel. De skulle jo bygge et monumentalt hus og trengte litt plass rundt det, og i Stortingets sakspapirer het det at det ville være «av stor betydning, at den nævnte tomt blir liggende ubebygget, idet man isaafald – rent bortset fra de fordele som man faar med hensyn til lysforholdene – vil kunne opføre bygningen til en saadan høide at en fuld sjette etage kan indredes».

Dermed kunne NSB skyte inn 10.000 kroner slik at kommunen kunne kjøpe den ubebygde tomta under forutsetning av at den – slik det ble uttrykt overfor kommunen – «for al fremtid blir liggende ubenyttet og at kommunen oparbeider den til park eller lekeplads». Kommunen hadde greid å skrape sammen mindre bidrag fra noen av de andre naboene, og i august 1914 kunne bystyret bevilge de resterende 15.112 kroner som trengtes for å nå den endelige kjøpesummen på 31.112 kroner.

Kartutsnitt fra 1900.

Kartutsnitt fra 1900.

Men da tegningene for hovedkontoret forelå i 1919 var det også klart at staten hadde litt av hvert å bruke penger på, og Stortinget sluttet seg til at «der ikke bør bli spørsmaal om at gaa til nybygning under de nuværende høie byggepriser, likesom det er enig i, at det vil være av interesse allerede nu at faa utført de forberedende arbeider for den eventuelle nybygning, saa man kan gaa i gang med opførelsen, saasnart tiden er inde».

Så ble det helt stille rundt det påtenkte hovedkontoret i flere år, og først i 1929 får vi igjen høre at Observatoriegata 6 blir nevnt i en stortingsdebatt – da er det Riksarkivet som trenger nytt hovedkvarter. Tomta blir overdratt til arkivformål, og faktisk blir også det gamle huset tatt i bruk som depotlager for Riksarkivet. Heldigvis var det lite arkivmateriale som gikk tapt da huset ble truffet av en britisk bombe i 1942. I dag er Ankerhagen en liten perle, reddet etter mange års kamp av innbitte lokalaksjonister.

parktanteOg på den andre siden, altså – der finner vi fremdeles sporene etter NSB-bygget som aldri kom, i form av en lekeplass. I mange år het den Reichweins plass, en idyllisk liten park med trær og gress og benker. Her drev parktanter sin virksomhet, og i 1928 kan lese i Aftenposten at for eksempel Constance Thoresen tok 2,50 i uka for å passe et barn fra kl 11 til 14.00.

Men i 1962 var det slutt på idyllen, da kom Oslo Lysverker durende og anla en stor transformatorstasjon på hele tomta. Lokalbefolkningen ble forsøkt beroliget, blant annet av avdelingssjef Gunnar Hagen i Parkvesenet, som uttalte til Aftenposten at «arealet med lekeplass på taket faktisk vil bli bedre enn før» (!). Også i Lysverkene mente man «at det vil bli meget pent».

Underveis har også navnet endret seg. I stedet for Reichweins plass fant kommunen i 1981 ut at plassen heller burde hete Bervens Løkke, til tross for at dette navnet hører til eiendommen der Handelsgym ligger nå. Hva denne historiske falsumoperasjonen skyldes, hører til livets gåter.

I april 2016 ble den nye basketbanen på Reichweins plass åpnet av varaordfører Khamshajiny Gunaratnam.

I april 2016 ble den nye basketbanen på Reichweins plass åpnet av varaordfører Khamshajiny Gunaratnam.

På Ruseløkka er man fremdeles glad i lekeplassen, selv om den knapt kan kalles idyllisk. I dag er Trafotaket først og fremst et sted man spiller ball, mens man vinterstid venter på at Hafslund skal oppfylle en gammel avtale om at arealet skal islegges for skøytebruk vinterstid.

-gb-

Kommentarer