Skjenkestriden på Grünerløkka

Niels Dahls restaurant i Th. Meyers gate 73 i 1920. (Foto: Anders B. Wilse, Oslo museum)

Om innbyggerne på Grünerløkka nå kan føle at det blir litt vel mye leven på gateplan, er det nok ingenting mot det som enkelte naboer opplevde i tidligere tider. I 1920 var det restauranten til Niels Dahl ved Schous plass som ble tema for en ytterst opphetet debatt.

Faktisk startet det allerede i desember 1919. Like før kommunestyrets øl- og vinkomite skulle dele ut de ettertraktede skjenkebevillingene, slo en anonym skribent til i Social-Demokraten, forløperen til Arbeiderbladet og senere Dagsavisen: «Særlig på fredag, lørdag og søndag er trafikken overvældende og fulde gjester raver rundt i strøket til stor ulempe for de omkringboende leieboere.» […]

«Og ikke bare det, men restaurationens gjester besøker de nærmestes gaardes portrum, gaardspladsen, ja til og med trappegange og der leverer et griseri der er under al kritik, likesom de ogsaa benytter fortaugene og husvæggene til den slags uhumskheter.»

Den anonyme debattanten hadde undertegnet som «Leieboer».

Årene rundt 1920 kjennetegnes blant annet av en intens kamp om alkoholpolitikk. Det var mye fyll, men avholdsfolket var på offensiven, godt hjulpet av en selvsikker og fremadstormende venstrefløy. I perioden 1917 til 1919 hadde Arbeiderpartiet hatt ordføreren, den danskfødte Carl Jeppesen, og hadde kommet et godt stykke på vei med å redusere antall skjenkebevillinger, til tross for at Jeppesen satt med støtte fra det borgerlige Venstre. Men stemningen i den store alkoholdebatten kan leses ut av en artikkel i Aftenposten i 1920: «Socialistene i øl- og vinkomiteen vedkjender sig aabent det program, at de distrikt for distrikt vil «tørlægge» byen, – rydde ud alle øl- og vinrettigheder ved inden distriktet at arrangere protestmøder med resolutionskrav om bevillingsnegtelser.»

 

Nøye planlagt?

niels-dahsl-motorbatNiels Dahl var likeså danskfødt som Jeppesen. I 1900 finner vi ham i folketellingen som teaterregissør, mens han i 1910 drev restaurant i Storgata 18. Noen år senere hadde han altså flyttet virksomheten til Thorvald Meyers gate 73, på hjørnet av Nordre gate ved Schous plass. Han og kona Fransine gjør lite av seg i offentligheten, men vi ser at de har hatt både båt og papegøye, for begge deler annonseres til salg i 1919.

Men restaurantdriften vekker altså offentlig forargelse. Det tok et par uker før Dahls advokat fikk summet seg etter det anonyme avisinnlegget, men 2. januar 1920 gikk Albert Gjerdrum til motangrep: Han betegnet «leieboerens» utspill som en «grov beskyldning», og hevdet at Dahl hadde politiets anbefaling og «en række attester fra absolut paalidelige hold» for at han hadde drevet restauranten sin på en mønstergyldig måte. Gjerdrum mente at angrepet var nøye planlagt «i ellevte time» for å forhindre at Dahl fikk sin skjenkebevilling fornyet, og lovte at «den anonyme bakvasker» skulle bli trukket til ansvar for sitt «bakholdsoverfald».

Foto: Anders B. Wilse, Oslo museum
Foto: Anders B. Wilse, Oslo museum

Den anonyme «Leieboer» grep umiddelbart pennen fatt og svarte advokat Gjerdrum i kraftige ordelag. Vedkommende avfeide at dette var et angrep i «11. time», og framholdt at det snarere var en «stadig gjentat klage». At politiet kunne gå god for Dahls restaurantdrift var mer enn «leieboeren» kunne forstå. Vedkommende gjentok at det aller mest var urensligheten som var til plage for naboene. Fordi Dahl holdt sin egen port avlåst slik at gjestene dermed var «avskaaret fra at komme til hans ydre avtrædelsesrum, saa faar enten fortauget eller helst de nærmeste gaardes portrum og trappeganger ta griseriet som falder». Og personalet var heller ikke hyggelige – Dahls kvinnelige servitører hadde stått i andre etasje og rakt tunge til naboene da de hadde fått vite om klagen som var innsendt.

Men «leieboeren» hadde merket seg at Dahl antagelig selv hadde innrømmet noen mangler, for de siste dagene hadde det dukket opp en uniformert inspektør som skulle passe på «at ikke uværdige gjester faar komme ind», noe som skulle ha vært svært upopulært blant disse uverdige gjestene. Det hadde kommet til skjellsord og trusler.

 

Monoman forfølgelseslyst?

Uansett hva som hadde vært hensikten, hadde ikke «leieboerens» utspill hatt noen effekt på øl- og vinkomiteens konklusjoner. Niels Dahl hadde fått sin bevilling fornyet i desember, mens ti andre restauranter fikk sin inndratt. Dovrehallen og Olympen fikk sine bevillinger fornyet under tvil, «Lompa» riktignok bare for øl, kan vi lese i «Norske Intelligenssedler». Brennevin var det ikke lenger snakk om etter folkeavstemningen om brennevinsforbudet i oktober 1919.

Folk i nabolaget var så lei av Dahls restaurant at de på nyåret 1920 gikk sammen om en felles klage til kommunestyret, som igjen sendte den videre til øl- og vinkomiteen. Der tok de klagen alvorlig og ba politiet om en nærmere redegjørelse. Men i april var restauranten fremdeles i drift, og nå trer en interessant skikkelse fram i offentligheten: Arkitekten og gårdeieren Eugen Nielsen,  som senere skulle markere seg som en sentral konspirasjonsteoretiker og motstander av «den jødisk-frimurerske verdenssammensvergelse». Senere på 1920-tallet ble han medlem av fascistpartiet «Den nationale legion», og han endte som tiltalt for landssvik i 1945. Men i denne sammenheng, i april 1920, var han altså på krigsstien mot Niels Dahls restaurantdrift: Etter en lengre redegjørelse for saken uttrykte han et håp om at saken nå kom på rett spor, slik at «de mange mennesker, som er henvist til at bo i dette strøk, kan puste litt friere og ikke til stadighet være utsat for ulemper paa flere maater».

I adresseboka for 1918 får vi vite at Eugen Nielsen bodde i Thorvald Meyers gate 71 tvers over Nordre gate, så han hadde vel personlige erfaringer å vise til.

Sommerstid var det idyllisk i bakgården hos Niels Dahl. (Foto: Anders B. Wilse, Oslo museum)
Sommerstid var det idyllisk i bakgården hos Niels Dahl. (Foto: Anders B. Wilse, Oslo museum)

Men Dahls advokat, Albert Gjerdrum – ingen smågutt i den juridiske manesjen – lot ikke Nielsen slippe unna med gratispoeng. Han avfeide raskt arkitektens opptreden som et «utslag av blind og fuldstændig monoman forfølgelseslyst», og hevdet at han overfor myndighetene hadde kunne påvise at Nielsen sto helt alene. Ikke nok med det, men Nielsen skulle også ha skaffet underskrifter fra personer som overhodet ikke kjente til saken. Gjerdrums kroneksempel er en av Dahls serveringsdamer som hadde fått sparken, og som deretter løp over gaten til Nielsen og «serverte en hel del løst sladder om restauranten». Nielsen hadde da benyttet anledningen til å få damen – foreløpig anonym – til å avgi en erklæring som hun hadde underskrevet, og som han deretter hadde sendt til politiet. Men i politiavhør hadde hun ifølge Gjerdrum gått tilbake på det hele, og påstått at hun ikke hadde lest gjennom før hun hadde underskrevet. Gjerdrum gjentok deretter sin trussel om at saken skulle få et rettslig etterspill: «Denne gang skal han ikke faa slippe saa let.»

Dermed skulle man tro siste ord var sagt, men jammen hadde Nielsen greid å overtale serveringsdamen, nå under sitt fulle navn Anna Heidenreich, til å komme på banen igjen. I mai hadde Nielsen fått Anna Heidenreich til å undertegne en ny erklæring som kom på trykk i Social-Demokraten, der hun gikk helt og fullt god for den forrige. Men da hadde avisredaktøren åpenbart fått nok av hele saken, og erklærte at «denne sak maa nu være utdebattert og avsluttes hermed».

Restauranten fortsatte imidlertid driften en stund til, og vi finner hele persongalleriet igjen i folketellingen fra 1923: Restauratør Niels Dahl og hans kone Fransine i Thorvald Meyers gate 73, Eugen Nielsen i nummer 71, mens den svenskfødte Anna Heidenreich bor på Schous plass 7. Da er hun fremdeles «kafejomfru» – men neppe hos Niels Dahl.

Ps.

Dørvakten som Niels Dahl hadde leid inn for å holde skikk på gjestene, viste seg også være en tvilsom figur. Hans fulle navn var Hans Ferdinand Andreas Hansen Johnsen (!), når han ikke kalte seg Martinsen eller Andreassen, og i desember ble han arrestert for de fryktelige mordene i Hakadal. I Nordisk Tidende kan vi i desember 1920 lese at det i avhørene kom fram at han hadde vært dørvakt på Dahls restaurant, og at han hadde hatt for vane å bære revolver.

Th. Meyers gate 73 anno 1920 og 2016. Merk det nye takpåbygget! (Foto Wilse/Google maps)
Th. Meyers gate 73 anno 1920 og 2016. Merk det nye takpåbygget! (Foto Wilse/Google maps)