I august 1648 var det klart for fest i Christiania. Da kom den nye kongen – Fredrik 3. – til byen for å la seg hylle. Det skjedde under all den pomp og prakt som den vesle byen ved Akershus festning kunne oppvise – men det er grunn til å tro at kongen var fornøyd.
Det var sønnen til den nye byens grunnlegger – Christian IV – som nå besteg kronen. Det hadde vært strid om ham, adelen var ikke riktig fornøyd, men det fantes egentlig ikke noe alternativ. Men den nye kongen hadde all grunn til å være på vakt mot opposisjonell virksomhet – til og med fra sine egne svogere – Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested, begge gift med Fredriks halvsøstre. For sikkerhets skyld bekjempet Ulfeldt og Sehested også hverandre. Mens Ulfeldt var rikshovmester i København, var Sehested stattholder i Norge, og følgelig den nye kongens vertskap under oppholdet i Norge.
Christian Kvart hadde latt seg hylle som konge i Norge i 1591 som 14-åring og levde et langt liv, så det var altså en stund siden forrige gang nordmennene hadde hatt anledning til å akseptere valget av en ny konge. For det var dette det formelt dreide seg om; at de ulike stendene – adelen, de geistlige, borgerne og bøndene – skulle anerkjenne den nye kongens posisjon og myndighet. Reelt var det ikke lenger stort nordmennene kunne si fra eller til – og det skulle også gå bare 12 år før Fredrik 3. så sitt snitt til å innføre eneveldet i Danmark-Norge. Da hadde også de danske stendene spilt fra seg sine kort.
Lørdag 12. august 1648 kom Fredrik 3. seilende inn Christianiafjorden, først til Bastøy. Dagen etter ankret kongeflåten opp utenfor Akershus festning. Kongen hadde med seg hele fire orlogsskip – «Trefoldighed», «Victoria», «Spes» og «Hannibal». Det siste var bygget på Hovedøya bare et par år i forveien av den kjente skipsbyggeren James Robbins, og åpenbart oppkalt etter stattholder Sehested.
Så startet seremoniene og festlighetene. Kongen og dronning Sophie Amalie begynte med et besøk til det som fremdeles het Domkirken, nemlig St. Hallvards kirke i Gamlebyen. Et par dager senere var kongeparet på gudstjeneste i Hellig Trefoldigheds kirke, en kirke som lå der Restaurant Hansken ligger nå, men som brant ned i 1686.
19. august var kongen på Hovedøya. Det ble stadig løsnet kanonskudd for å markere kongens tilstedeværelse, og denne dagen ble det skutt hele 100 salver.
Så – torsdag den 24. august – var det endelig klart for den store forestillingen, og her har vi en øyenvitneskildring. Alle som kunne krype og gå samlet seg på Hovedtangen nedenfor festningen. Stattholderens håndverkere hadde hatt det travelt, de hadde bygget en prektig trone som var trukket med sort klede overalt, og hele veien fra slottet og ned til Hovedtangen var også dekket med sort tøy.
Nord for palasset sto det menige Christania borgerskap i full mundur. Øst for palasset sto slottsgarnisonen i blå uniformer. I vest sto to kompanier i rødt uniformer. Ved gjerdet sto et kompani fotsoldater til som skulle passe på at folk fra «allmuen» ikke skulle brøyte seg vei bort til kongen.
Så kom kongen selv – og rundt ham gikk hans oppassere med flere tekstiler, slik at kongen beveget seg med et slags telt over hodet.
Stattholder Hannibal Sehested holdt tale og avla sin ed. Så ble de ulike stendene ropt opp og trådte fram i denne rekkefølgen: Alle adelsmennene, deretter fire biskoper, ti lagmenn, prester fra de ulike stiftene, så tilstedeværende borgermestere og representanter for borgerstanden og til slutt for bøndene. Alle måtte knele på en skammel og gjenta eden som ble lest opp av kansler Christian Thomesen.
Til sammen ble det deretter avfyrt hele 800 kanonskudd fra festningen og fra kongens skipsflåte. En enfoldig presteenke skal ha blitt så beveget at hun ropte: «O Gud velsigne Dig der Du gaar, saa mild og blid du est!»
Gjennom hele seremonien hadde det vært praktfullt vær, men kongen rakk knapt innenfor døren før det plutselig begynte å plaskregne. Det stormet og haglet, men etter en halv times tid ble det fint vær igjen. Dette ble tolket som at denne kongen nok kom til å slite litt til å begynne med, men at det så skulle gå bedre etter hvert.
Om kvelden var det fest, ikke bare på slottet, men også rundt omkring i byen. Til sammen ble over 1000 mennesker bespist i de ulike husene. I spissen for serveringspersonalet sto 24 fornemme borgere i sorte kapper og 30 husfruer hver med sin tjenestepike. Kongen visste å spille sine kort, så han sendte sin livlege, hoffprest og andre fornemme marskalker for å besøke hvert enkelt selskap slik at gjester fra alle samfunnslag skulle bli tilbørlig og rundelig traktert. Og det ble lagt merke til.
I dagene etter hyllingen var kongen opptatt med en rekke administrative spørsmål før han forlot Christiania 2. september, med båt til Drammen, og derfra til Kongsberg.
Ps.
Hannibal Sehested, som kombinerte ønsket om å styrke Norges posisjon med anledningen til å fylle sine egne lommer, måtte gi fra seg stattholdervervet i 1651, men kom faktisk tilbake som en av Fredrik 3.s nærmeste rådgivere i 1658, og altså en av eneveldets arkitekter.
Den ytterst korrupte Ulfeldt – som egentlig bare er en digresjon i denne artikkelen – flyktet til Sverige i 1651 og ble en stund en av svenskekongens betrodde menn, men det tok ikke mange år før han falt i unåde også her og returnerte til Danmark. Mens hans kone, kongens halvsøster, tilbrakte nesten resten av sitt liv i Blåtårn på Københavns slott, endte Ulfeldt sitt liv som en lutfattig og jaget mann på en elvebåt i Sveits. For ordens skyld ble han likevel halshugget og partert – i form av en dukke – på slottsplassen i København. For å gjøre forestillingen mer livaktig, var dukken utstyrt med blodige tarmer.
-gb-
