Nils Gladelig skal leve!

Foto: Google maps

Hvor morsom må man være for å få en gate oppkalt etter seg i Oslo? Holder det å være en glad og hyggelig person? Spørsmålet splittet ellers samstemte partifeller i debatten om nye gatenavn i 1936.

Det var den for lengst avdøde byoriginalen Nils Gabriel Dietrichson som skapte problemer innad i Høyre. Gatenavnkomiteen og formannskapet hadde funnet ut at Dietrichson, eller Nils Gladelig som han ble kalt, fortjente en gate oppkalt etter seg. Men i bystyret ble det bråk. Og det var Høyre-representantene som braket sammen. Det skal riktignok sies at det skjedde i en ytterst vennskapelig tone, og når man leser bystyrets eget referat, kan man lett mistenke dem for å glede seg over en anledning til å gi hverandre noen uskyldige stikk.

Nils Gladelig. (Foto Frederik Klem, ca 1860-65. Oslo museum)

Nils Gabriel Dietrichson, alias Nils Gladelig, 1837-92. (Foto Frederik Klem, ca 1860-65. Oslo museum)

Spørsmålet var om Nils Gladelig kunne være verdig til å få navnet sitt på en liten gatestump langs Akerselva, mellom Trondheimsveien og Lakkegata, altså nedenfor det bygget som i dag rommer restauranten Südøst. Nils Dietrichson (han ble hetende Didrichsen under bystyredebatten) hadde ikke innehatt tunge verv eller på noen annen måte utmerket seg som en viktig aktør i hovedstadens samfunnsliv, men hadde altså vært et muntert medlem av Studentersamfunnet og Kunstnerforeningen en gang i 1860-årene. Han skal ha vært opphavsmann til Kunstnerforeningens Purpurneseorden, hvis formålsparagraf er «Denne Orden er indstiftet til Belønning af Toddy-drikning efter kl. 5 lørdag». Forøvrig var han sønn av teologiprofessor Jakob Fredrik Dietrichson, var selv utdannet jurist, og endte sine dager som funksjonær ved verftet i Horten i 1892.

Det var Høyres gruppeleder, advokaten Arnold Schibbye, som åpnet ballet. Han anførte at det var en rekke av studentersamfunnets folk som hadde «strålende humor», men at ingen av dem hadde gjort stort for byen: – Skal vi slå inn på den vei å oppkalle en eller annen original fordi han har hatt godt humør, festet litt eller festet mere enn de fleste, så er vi inne på en vei som ikke jeg kan følge.

Rolf Stranger, som hadde et åpent sinn for livets mer poetiske sider, gikk imidlertid i striden for Nils Gladelig. Han ville gjerne «forsøke å redde Nils Gladelig på en nogenlunde skikkelig måte. Om han faller, vet ikke jeg, men han skal iallfall ikke falle uten sverdslag.» Stranger la vekt på at Nils Gladelig hadde vært «en glad og hyggelig og elskelig mann, og han hadde en glimrende replikk. […] Han representerer en tidsepoke i det gamle Kristiania, en tidsepoke da byen var litt mindre enn den er nu, da man var venner med alle».

Nils Gladelig er udødeliggjort på toppen av Kunstnerforeningens punsjebolle, utført av Brynjulf Bergslien, som også har laget Karl Johans rytterstatue.

Nils Gladelig er udødeliggjort på toppen av Kunstnerforeningens punsjebolle, utført av Brynjulf Bergslien, som også har laget Karl Johans rytterstatue.

Schibbye entret talerstolen igjen og berømmet sin gode venn Stranger for hans «evne til å få humøret opp», men syntes argumentet om at Nils Gladelig var en «glad, hyggelig og elskverdig mann», var i tynneste laget. Og dessuten, anførte Schibbye, så hadde han «levet i denne by i over 40 år og har aldri, overhodet nogensinne, hørt noget menneske referere en replikk av Nils Gladelig».

Stranger rakk å replisere at hans standpunkt ikke var begrunnet av at Nils Gladelig var en «glad og hyggelig og elskverdig mann», men «fordi han representerte en glad og hyggelig tid i byen», før en tredje framstående høyremann, overlege Einar Onsum, tok ordet for å sette skapet på plass: Han kunne fortelle at da han for mer enn 40 år siden var blitt medlem av Studentersangforeningen, «hørte vi lite om Nils Gladelig. Hans minne var allerede bleknet.»

Og morsom og morsom, fru Blom – Onsum hadde nå bare hørt om en av Nils Gladeligs replikker: – En ung student skal ha tillatt seg å tiltale Didrichsen med «Du, Didrichsen», og Didrichsen hadde irritert svart: «Mitt navn er ikke Dudrichsen, men Didrichsen». Det er øyensynlig noe av det morsomste han har sagt – men i grunnen synes jeg ikke det var så overveldende, erklærte Onsum.

nils gladelig overskrift

Aftenposten 15. mai 1936.

Stranger fikk underveis støtte fra både Venstre og Arbeiderpartiet, så det endte med at Nils Gladelig fikk sin vei. Det ble til og med førstesideoppslag i Aftenposten. Men intet er mere som skrift i sand enn løfter om gatenavn, og det finnes ikke noe kart der Nils Gladeligs vei er mulig å gjenfinne. Faktisk ble det vel ingen gate heller. Riktignok finner vi veien som en sporløs henvisning i Oslo byleksikon i 1938 og som en ekstraoppføring i 1966, men ikke i nyere utgaver. Turstien langs elva er det nærmeste vi kommer.

-gb-

Kommentarer