Fritzners paviljong

I 1861 flyttet en driftig ung mann fra Halden til Christiania. Han var utdannet konditor og kom til hovedstaden full av ungdommelig pågangsmot. I dag kjenner vi ham først og fremst som grunnleggeren av Grand Hotel, men i sin samtid var Julius Fritzner høyt og lavt i byen. Og i Studenterlunden hadde han sin egen paviljong.

Fritzners paviljong i Studenterlunden i sine glansdager. (Foto: Ole Tobias Olsen, Oslo museum)

Fritzners paviljong i Studenterlunden i sine glansdager. (Foto: Ole Tobias Olsen, Oslo museum)

I 1861 flyttet en driftig ung mann fra Halden til Christiania. Han var utdannet konditor og kom til hovedstaden full av ungdommelig pågangsmot. I dag kjenner vi ham først og fremst som grunnleggeren av Grand Hotel, men i sin samtid var Julius Fritzner høyt og lavt i byen. Og i Studenterlunden hadde han sin egen paviljong.

Etter å ha møtt en viss motstand fikk Fritzner i 1865 lov til å bygge en åttekantet paviljong øverst i Studenterlunden, omtrent der hvor fontenen står foran T-banestasjonens inngangsparti nå. Da hadde han allerede gjort seg bemerket ved å drive et suksessrikt konditori i Kongens gate. Men han så snart at friluftsområdet som fremdeles lå i utkanten av sentrum, men plassert strategisk mellom byen og slottet, med promenadestrøk vestover mot nye utbyggingsstrøk, lå strategisk godt plassert for serveringsvirksomhet, særlig sommerstid.

Fritzners nye serveringstilbud var som hånd i hanske for byens hardt prøvede musikere, som kjempet for å få et anstendig utkomme av sitt fag. Med uteserveringen like ved, var det duket for en rekke friluftskonserter i området. Dette var før hovedstaden fikk sitt eget profesjonelle symfoniorkester, og musikere som var knyttet til de ulike militæravdelingene i hovedstaden hadde behov for ekstrainntekter. Kampen for tilværelsen var såpass tilspisset at det også var strid om hvem som skulle få spille på de mest attraktive stedene. Artilleriets musikkorps fikk for sin del en stor sjanse da Fritzner åpnet sin paviljong, da kunne de få et større publikum på sine konserter både på slottsplenen og nede hos Fritzner. I en artikkel i Morgenbladet i mai 1865 heter det at man håper at publikum understøtter planen om å spille hver tirsdag, torsdag og fredag, «og ikke likegyldig gaar forbi de hvide Flag, hvor der er opstillet Bøsser, hvis Indhold er den eneste materielle Fortjeneste, som Musikkorpset har at vente.»

Julius Fritzner i 1880. (Foto: Claus Peder Knudsen, Oslo museum)

Julius Fritzner i 1880. (Foto: Claus Peder Knudsen, Oslo museum)

For sin egen del reklamerte Fritzner også for sin nystartede paviljong, «hvor der serveres med Alt til Conditoriet henhørende. Tillige er der Anledning til Drikning af Mineralvand […]». Men det var åpenbart ikke bare mineralvann å få, for Morgenbladet kan samme uke fortelle at det har vært «et flot Ølutsalg fra Konditor Fritzners nyopførte Pavillon», og dette kan muligens ha vært en medvirkende årsak til en ganske grinete opptreden fra slottsbestyrelsens side. De ville nemlig ikke ha noe av all denne uavlatelige konserteringen. Ifølge Morgenbladet fantes det ikke noe bevis for at publikum hadde begått «excesser paa nogen Maade, eller at Trær eller planter beskadiges i Parken». Derimot hadde hoffintendanten angivelig servert et av de mest syltynne argumenter mot folkelige ansamlinger i hovedstadens historie, nemlig at «Singelen i Gangene slides derved og hurtigere maa skaffes ny».

Men etter at folks misnøye åpenbart hadde skyllet over slottets ledelse via uoffisielle kanaler, krøp de til korset, og Morgenbladet kunne fortelle at «Hoffet, Slotsbestyrelsen og Artillerimusiken ere uventet og til almindelig tilfredshed blevne forsonede». Dermed ble det ikke noe av varslede demonstrasjoner, musikerne fikk spille, og Julius Fritzner fikk avsetning på sitt mineralvann. Eller øl.

Fritzners paviljong før rivingen i 1899. (Foto: Gustav Jensen 1899, Oslo museum)

Fritzners paviljong før rivingen i 1899. (Foto: Gustav Jensen 1899, Oslo museum)

Fritzner fortsatte å drive sin paviljong i flere år, selv etter at han og broren etablerte det som skulle bli Grand Hotel. Etter hvert rykket imidlertid byen nærmere og rundt 1890 kvittet Fritzner seg med paviljongen. En stund ble den brukt som kunstatelier. Stephan Sindings statue av Henrik Ibsen,  som står foran Nationaltheatret, skal ha blitt modellert her. I 1899, like før teateret sto ferdig, ble paviljongen revet.
-gb-

Kommentarer