Brannstasjonen på Ruseløkka

Slik så det ut på en lokal brannvakt i Kristiania i 1890-årene. Bildet kan være fra Løkkeveien 4, men senere ombygging har gjort det vanskelig å verifisere. Foto: Oslo museum.

Onsdag 18. januar 1893, klokken halv elleve på formiddagen, rykket brannvesenet ut til en dramatisk brann i Løkkeveien 11, der en spritbeholder på Apoteket Idun hadde eksplodert. Apotekets laborant ble slemt forbrent på hendene og i ansiktet, og i brannvesenets årsberetning kan vi lese at «Luerne slog ud af Vinduerne i 1ste Etage og havde forplantet sig til et Kjøkken i 2den Etage. Der udlagdes tre Slanger 120 meter og Ilden blev hurtig slukket».

Når det gikk så bra både med laboranten og huset – Vika borettslag ligger der ennå – hadde det nok sammenheng med at brannstasjonen lå rett oppe i gata, i Løkkeveien 4. Tidlig på 1890-tallet var byen i kraftig vekst, og for å ha mulighet til å holde brannfaren i sjakk, hadde byens myndigheter opprettet en midlertidig stasjon på toppen av Ruseløkka og utstyrt den med mannskaper som ble hentet fra Hegdehaugen brannstasjon. Brannstasjonen i Løkkeveien skulle bare være midlertidig, i leide lokaler, til man fikk på plass en mer permanent løsning.

Vi har en interessant øyevitnerapport fra Løkkeveien, hentet fra en av minneoppgavene som Bjarne Hodne ved Universitetet i Oslo har samlet inn. Mannen som forteller er anonymisert, men han kan fortelle om da hans far, brannmannen, hentet ham til familiens nye oppholdssted: «Den nye brannstasjonen for vestkanten i Løkkeveien 4. Det var en stor og ganske flott leiegård hvor brannvesenet holdt til i 1. etasje og i bakgården under kummerlige og trange forhold. Vakten var i et lite butikklokale mot gaten og stallen og vognremissen i bakgården. Når alarmen gikk var det å løpe til stallen hvor hestene allerede hadde forstått signalet og stod og sparket i spilltauet for å komme ut. De løp selv til vognremissen og stilte seg under seletøyet som var opphengt i lodd og snor ferdig til å slippes ned på hesten på et øyeblikk. Så stod vognen ferdig og fullt bemannet og ventet på nærmere beskjed fra hovedstasjonen. Ofte var det utrykning og ofte var det å sette inn igjen. Det kom an på hvor brannen var og om det trengtes mere mannskap.»

I mannens erindringer – han kan ikke ha vært gamle karen da han var i Løkkeveien – var det dårlig med mannskap på denne tiden: «Ofte bare 2-3 mann pluss brannmester på vognen og vognene var de høye smale med store hjul og slangekasse oppå hvor brannmennene satt åpent for vær og vind. Det var bare «enhestvogn» og i bakker måtte folkene hoppe av og løpe ved siden av eller skyve på. Men hestene var sterke og villige og de visste like godt som brannmennene hva det gjaldt. Når de kom hjem kunne hesten drive av hvitt svetteskum og om vinteren kunne brannmennene være så våte og stivfrosne at bukse og jakke kunne stå av seg selv.»

Vi kan se i årsberetningene hvor mange som jobbet på stasjonen. Tallet varierte litt, ni eller ti, hvorav den lokale sjefen hadde tittel av «underbrannmester». Så var det to formenn og seks eller sju konstabler. Det brant ikke så overvettes ofte på Ruseløkka, i 1893 deltok stasjonens folk på i alt femten utrykninger, men bare to var i eget distrikt. Faktisk loggførte stasjonen bare 46 timer i aktiv utrykningstjeneste. I tillegg til apotekbrannen i Løkkeveien 11, oppsto det en alvorlig situasjon i Cort Adelers gate 38, der nedre del av House of Oslo ligger nå. I romjula dette året hadde det tatt fyr i en lykt, og ved brannvesenets ankomst sto ilden ut av et vindu i andre etasje. Verst gikk det ut over brannmesteren og en formann som befant seg i trappa der det sprang en rute, slik at de «blev noget forbrændte».

Brannstasjonen i Løkkeveien ble nedlagt da den nye brannstasjonen i Skovveien sto ferdig til innflytting i 1895. På denne tiden lå hovedbrannstasjonen fremdeles i Kirkeristen, mens det var lokale brannstasjoner i Hegdehaugsveien, på Sagene, Grønland, Grünerløkka og Vålerenga. I 1902 kom det også en brannstasjon på St. Hanshaugen – i Bjerregaards gate 7.