1880: Telefonen kommer til byen

Fra sentralen til Christiania telefonselskab, ca 1900. (Foto Ole Martin Væring, Oslo museum)

I 1880 gjorde telefonen sin innmarsj i hovedstaden. Selveste Alexander Graham Bell hadde vært på norgesbesøk i 1877, og blant annet presentert oppfinnelsen sin for børsdirektør Borch i Drammen, som hadde erklært at dette var et morsomt leketøy, “men noen praktisk betydning ville det nok ikke få”.

Men i 1880 hadde altså Bells selskap etablert en filial i Norge, og Aftenposten gjenga innholdet i søknaden til formannskapet om å etablere en telefontjeneste i Kristiania. Når telefonen var installert med ledninger til den enkelte abonnent, kunne man altså “igjennem sin Telefon, efter først ved en Trykning paa et elektrisk magnetisk Klokkeapparat at have paakaldt Centralbureauets Opmærksomhed, Centralbureauets Ordre til at sætte ham i Forbindelse med den, hvormed han vil tale, hvorefter Bureaubetjeningen hefter disse to Abonnenters Ledninger sammen”.

Dette syntes Aftenposten var en utmerket ide, og henstilte for egen del til “Huseierne ei at lægge Hindringer i Veien for Telefonledningers Anbringelse paa deres Hustage”.

At skepsisen blant huseiere og grunneiere kunne være betydelig, kan vi ane i en senere melding om at telefonselskapet hadde fått tillatelse fra Hovedjernbanen til å sette opp telefonstolper på Sørenga fram til Kjøsterud, Breien & Kompanis høvleri, på betingelse av at “Telefon-Kompagniet naarsomhelst Hovedjernbanen maatte fordre det, efter 14 Dagers Varsel, borttager Stolperne”.

I november kunne Aftenposten melde at antall abonnenter i byen var kommet opp i 170, og at det kunne være opptil 14 dagers ventetid for nye abonnenter. Fem damer var travelt opptatt “med Betjeningen af de forskjellige Ledninger, der ved et yderst sindrigt og smukt Apparat sættes i Forbindelse med hinanden”.

Og telefonen hadde utvilsomt stor nytteverdi. I Kristiania engasjerte telefondirektøren en lege som kunne tilkalles av telefonabonnentene, “om man ikke vil uleilige Huslægen”, som Aftenposten skrev.

Det var selvfølgelig ikke så lett for alle å forholde seg til den nye forbindelsen, og det hendte også at litt for mange abonnenter var koblet på den samme samtalen. Rådet fra telefondirektør Ullitz var: “Har man noget at sige, som man ikke ønsker at andre skal høre, er det sikrest at tale ganske sakte”.

Allerede i 1881 fikk Bells selskap en konkurrent i Christiania telefonforening. I et par år opererte de to telefonselskapene side om side, uten at deres respektive abonnenter kunne kobles til hverandres linjer. Dette ble i lengden uholdbart, og formannskapet tok i 1884 initiativ til en sammenslåing til et nytt selskap – Christiania Telefonselskab.

Kommentarer