I 1859 kom den første store utvidelsen av Christiania etter at byen for lengst hadde est utover sine grenser, og til forskjell fra moderne sammenslåingsdebatter gjorde Aker hva de kunne for å få gitt bort arealer til hovedstaden. Christiania var imidlertid nølende til å ta imot.
Forklaringen lå i beboernes økonomiske status. I flere av Christianias forsteder bodde de fattigste, som for en stor del var avhengige av offentlig understøttelse. Aker syntes det var urettferdig å måtte ta ansvaret for dette, og stortingsrepresentantene deres begynte allerede i 1836 å fremme forslag om å overføre disse forstedene dit de hørte hjemme. Men først rundt 1850 begynte også Christianias ledende menn å se rimeligheten i dette – i tillegg til at arealene kunne komme godt med for en by i sterk vekst – og i 1859 var det altså klart for utvidelse etter at Stortinget hadde sagt sitt. Du kan se det «nye» kommunekartet her, tegnet i 1860.
Samtidig fikk man ryddet opp i definisjonene av hva som var innenfor og utenfor byen, og dermed ble også «Bymarken» med sine 4.700 dekar, inkludert Pipervika og Ruseløkkbakken, en del av Christiania. I tillegg kom altså 4.000 dekar fra Aker, og dermed innbefattet plutselig hovedstaden et areal på 9.500 dekar.
Aker-politikerne var godt fornøyde, de satt fremdeles igjen med 450.000 dekar, og ante neppe at det skulle komme en dag der hovedstaden skulle spise dem helt opp. Men det skulle ta nesten 90 år.
