Kampen mot hattenålene

I 1913 slo myndighetene endelig ned på damenes hattemote, etter at rapportene om øyeskader og flenger i tøyet ikke lenger var til å ignorere. I Kristiania var det sporveisselskapene som ledet an.

hattemoteDamehattmoten som dukket opp på slutten av 1800-tallet var feiende flott, med store dekorasjoner på toppen. Håret skulle være oppsatt, og kombinasjonen krevde en festeanordning i form av en lang nål som måtte stikkes gjennom hatten og håret og ut på andre siden.

Det var som å gå rundt med et åpent stikkvåpen. Hattedamene var en trussel mot omgivelsene, og avisene var fulle av historier om folk som hadde blitt stukket av nålene – i ansiktet og i verste fall i øyet. Det var et internasjonalt fenomen: En mann i England var blitt blind etter et ublidt møte med en hattenål. Han ble tilkjent 400 pund i erstatning.

Fra Trondheim kunne Aftenpostens korrespondent melde at en mann var blitt stukket i øyet av en hattenål da en ung dame på trikken nikket til en bekjent på gaten.

Fra Berlin kom en melding om en konduktør som ble stukket så alvorlig i armen av en hattenål at det gikk blodforgiftning i såret. Det endte med amputasjon for den arme mannen.

Selvforsvarskurs anno 1904. Fra San Francisco Sunday Call.

Selvforsvarskurs anno 1904. Fra San Francisco Sunday Call.

For en del kvinner fylte hattenålen en dobbel funksjon. Den var selvfølgelig kjekk nok til å feste hatten med, men nålens morderiske karaktertrekk var nok også et poeng: Lang, spiss og livsfarlig. Den var simpelthen et utmerket våpen til selvforsvar. For den del også som angrepsvåpen: I USA var myndighetene redd for at suffragettene – forkjemperne for kvinners stemmerett – skulle bruke dem mot politiet, og innførte allerede i 1908 et maksimumsmål. Ingen hattenåler kunne være lengre enn ni tommer. Også blant datidens krimforfattere ble hattenålene et populært våpen, og atskillige litterære skikkelser avgikk ved døden etter et ublidt møte med en hattenål. Selv Agatha Christie benyttet seg av hattenålen, riktignok ikke før i 1928 i novellesamlingen Partners in crime – på et tidspunkt da hattenålene stort sett ikke lenger var i bruk.

 

Restriksjoner

Hattenål med beskytter. (Foto. Norsk folkemuseum)

Hattenål med beskytter. (Foto. Norsk folkemuseum)

Over hele den vestlige verden forsøkte myndighetene å innføre begrensninger på hattenålenes popularitet, og i Norge agerte man omtrent samtidig i Bergen, Trondheim og Kristiania, åpenbart i en samordnet aksjon. 4. juni 1913 vedtok formannskapet i Kristiania en ny bestemmelse i reglementet for sporveisselskapene: Damer med ubeskyttede hattenåler skulle bortvises fra sporvognene. Med hjemmel i straffelovens daværende paragraf 339 kunne de mest gjenstridige straffes med bøter.

Det ble selvfølgelig et sabla bråk. Mange kvinner var overhodet ikke villige til å innordne seg de nye bestemmelsene, og Morgenbladet kunne avlegge en dramatisk rapport om tilstanden på byens sporvogner: «Hvor rasende de blev, mange av de elskelige Vesener, da Konduktøren maatte negte dem adgang til Vognen!»

Men folk flest var fornøyde: «De øvrige Passagerer saa med udelt Tilfredshet, hvor udmerket Konduktørene røgtet sit Hverv som det venligsindede Publikums Beskyttere. Nesten ved hver Holdeplads var der nogen spydbærende Damer, som med vanlig Ugenerthet vilde trenge sig ind, men ved Døren blev de møtt med det Skrækkens Bud: – Nei, Dere faar ikke være med!»

hattenål aftenpostenFor å avbøte hattedamenes nye utfordringer ble de to sporveisselskapene pålagt å selge hattenålsbeskyttere til en pris av fem øre pr. stk. Og salget gikk strykende. Det ene av de to sporveisselskapene, Kristiania Sporveisselskab, solgte 15.000 hattenålsbeskyttere bare de tre første dagene. Det andre selskapet, Kristiania Elektriske Sporvei, måtte utsette innføringen av forbudet i 14 dager fordi det ikke fantes en eneste hattenålsbeskytter igjen for salg i hovedstaden. Aftenposten kunne fortelle at det var blitt «telegraferet til udlandet efter ny forsyning».

Det var politiet som hadde formulert den nye bestemmelsen for byens politikere, og de hadde benyttet anledningen til å få med et par andre bestemmelser mot «drukne personer» og «gjenstande som kan skade eller som ved sin størrelse, lugt eller urene beskaffenhed kan genere de kjørende eller sporvognenes betjening».

hattenålbeskyttere annonseDerimot hadde politiet vært skeptisk til å ta forbudet mot hattenåler inn i byens politivedtekt. Derfor ble det foreløpig ikke noe generelt forbud mot hattenåler på  offentlig sted, selv om det så visst var aktuelt nok både på fortau og på teateret.

 

Generelt forbud?

Men spørsmålet om et slikt generelt forbud kom opp igjen senere, og i april 1914 skrev Middagsavisen at man erklærte seg enig i Sporveisfunksjonærenes generalforsamlings ferske uttalelse om at «Hattenaalforbudet bør utstrækkes  til at gjælde Gater, Forsamlinger o.l.»

Derimot syntes Middagsavisen at det var for drøyt at damer som puttet hattenålene sine i vesken likevel skulle skulle tvinges til å kjøpe hattenålsbeskyttere: «Det er da sandelig ydmygende nok for Damen av Mangel paa Penger, Forstaaelse eller Godvilje saaledes at maate stikke Pipen i Sæk».

konduktør hattenålDet skulle vise seg at forbudet ikke var tilstrekkelig for å holde de mest gjenstridige hattenålkvinnene unna trikken, og enda verre var det at det også fantes slappfisker blant de sporveisansatte. I juni 1916 politianmeldte en av Morgenbladets journalister en konduktør som ikke påtalte illegal hattenålbruk. Denne konduktøren slapp unna med fem kroner i bot. Men i november samme år ble en av konduktørene tiltalt for å ha latt to kvinner med ubeskyttede hattenåler få sitte på mellom Frogner og Jernbanetorget.

Etter at konduktøren var blitt frifunnet i meddomsretten i 1917, ville politiet anke saken til lagmannsretten, men statsadvokaten fant etter hvert ut at det rettslige grunnlaget var for svakt til å få mannen dømt. Statsadvokaten tok i stedet til orde for at politiet og kommunestyret i fellesskap burde utforme et tydeligere regelverk i «en skarp og klar form».

Aftenposten kommenterte forventningsfullt at «de ubeskyttede hattenaalers saga ikke var endt. Tvertimod, kvinderne og konduktørerne kan vente nye, frygteligere straffebestemmelser om hattenaalene, bare politiet og kommunestyret faar udklækket brugbare vedtægter.»

1924cloche

Klokkehatt anno 1924.

Det er mulig at noen stakkars jurister fikk i oppdrag å utforme nye regler, men før de eventuelt ble ferdige, ble de reddet av den nye hattemoten. Storslagne fruktkurv-hatter og hattenåler var ut, bob-frisyre og enkle klokkehatter var in.

Faktisk hadde bruken av hattenåler vært på retur allerede siden begynnelsen av første verdenskrig; da hadde man bedre (eller verre) ting å bruke dyrebart metall til enn å feste damehatter med.

-gb-

Kommentarer