En paddehatt til besvær

Utviklingen av Karl Johans gate, med aksen fra Slottet til Stortinget, anleggelsen av Universitetets bygninger og den behendige åpne plassen som eiendomsutviklerne på nordsiden av gaten hadde sikret seg, ga rom for en ny bypark – Studenterlunden. Og man måtte selvfølgelig ha musikkpaviljonger. En av dem var tegnet av den kjente arkitekten Hjalmar Welhaven. «Paddehatten» skulle bli et omstridt tema helt til den ble revet igjen i 1918.

Paddehatten avbildet 1899. Oslo museum.

Paddehatten avbildet 1899. Oslo museum.

Welhavens største innsats for byen er kanskje hans to store arbeiderboliger i Toftes gate og i Ruseløkkveien, men i 1880 rakk han altså å tegne en liten musikkpaviljong. Den ble tidlig merket av tidens tegn, og i 1904 ser vi de første engasjerte innspill i Aftenposten for å få revet den, og helst erstattet den med noe bedre. Debatten pågår i flere etapper det neste året, og 19. april 1906 tok veterinærdirektøren Ole Olsen Malm saken opp i bystyret: «Når man spaserer oppover Karl Johans gate møtes man av denne eiendommelige figur, som står der på en av de smukkeste plasser i byen: Til høyre Universitetet, til venstre Nationaltheatret og Ibsens og Bjørnsons statuer; – i bakgrunnen Slottet. Så ser man denne innretning som nederst ser ut som en hønsekurv og oventil som en paraply av aller simpleste bomullsstoff med lapper på; det står «1880» på en vimpel som heller med hodet, og den ser meget bedrøvelig og ynkelig ut, formodentlig fordi den gråter over å ha mistet musikken».

Etter denne svært malende beskrivelsen mente Malm at det kun fantes to alternativer; enten å fjerne paviljongen, eller pusse den opp: «Da må det rettes på paraplyskaftet, lappene må pusses på og likeså hønsekurven».

Men så var det musikken da – hvor skulle den komme fra? Det hadde seg jo slik at Norge nettopp hadde fått en egen kongefamilie, og militærmusikken spilte hyppig oppe ved slottet. Men Malm, som fryktet den norske nasjonens «iboende splittelsestrang», så likevel muligheter her: De periodene av året der kongefamilien ville bli tvunget til å oppholde seg andre steder enn i hovedstaden, kunne vel «musikken fra slottet» lånes ned til Studenterlunden.

Carl Jeppesen, den senere ordføreren fra Arbeiderpartiet, var enig med Malm i at paviljongen tok seg dårlig ut, men så var han også imot selve plasseringen. Han ønsket i stedet at musikken skulle spilles på trappen til Nationaltheatret:

«Det er et utmerket sted for musikken, og da var vi kvitt denne paviljongen. Den vil ikke bli bedre om den blir pusset opp. Allting står jo hulter til bulter der nede. Studenterlunden minner meg alltid om en marsjandisebutikk. Det er en skam.»

Forargelsen over Paddehatten ga seg ikke ettersom årene gikk, tvert i mot: 17. mai 1915 toget russen bort til Studenterlunden der de ifølge Aftenposten «vedtog efter en flammende tale af en hæs ung mand en enstemmig afskyresolution mod den gamle pavillon, som man anbefalede til renovationsvæsenets omsorg.

Og så – i 1918 – var det ugjenkallelig slutt. Da ble Welhavens paddehatt revet og erstattet med en skinnende ny og flott paviljong, tegnet av arkitektene Christian Morgenstierne og Arne Eide.

Og den står der ennå.
-gb-

Kommentarer