Festningen må vekk! Og det haster!

Hadde det stått til maleren og forfatteren Christian Krohg, ville Akershus festning for lengst vært jevnet med jorden. Og ikke var han helt alene om dette standpunktet heller – men det var han som gikk hardest ut i debatten om festningens skjebne.

Christian Krohg var ingen smågutt i hovedstadens samfunnsliv rundt det forrige århundreskiftet. Han var en berømt forfatter og maler, men også en av våre fremste og mest nyskapende journalister. Og hans engasjement for Kristiania var voldsomt. Ingen sak var for liten, ingen for stor. Han hadde øye for det meste.

I november 1912 gikk han ut i en debattartikkel og slo til lyd for å rive festningen: «Når jeg mener at Akershus må og skal bort, så er det ikke fordi det er gammelt i nye omgivelser, men fordi det er dødt i en levende by.»

Han hevdet at «byen har for lenge siden vokst fra Akershus. Ingen mennesker går over broen, og det finnes heller intet som kunne trekke dem dit. De mennesker som blir så rystet ved tanken på at Akershus skulle forsvinne, har for det meste aldri vært der. De har kun sett den utenfra, og deres følelser knytter seg kun til «silhuetten».

Hvor er de tusener av mennesker som hver dag går over broen fra festningsplassen, og hvor er de kunstskatter som drar dem dit, og som bare på Akershus finner sitt naturlige tilholdssted?»

Krohg opererte ikke i et vakuum. I 1912 var det gått sju år siden unionsoppløsningen. I Norge var man ennå opptatt med å rense landet for alt som kunne minne om Sverige, og den tidligere forbindelsen til Danmark gikk med i dragsuget. Det var den unge norske nasjonens tid:

«Det forbauser meg litt at man holder så meget på Akershus’ historiske betydning nettopp nå, da man så ivrig renser ut alt som kan minne om dansketiden, selv i språket vårt (Ja, hovedstadens navn vil man forandre av samme grunn).

Det nåværende Akershus er jo nemlig en dansk festning. Den skulle ganske visst beskytte byen. Men den skulle vel også true den lott og være den fremmede makts faste borg her i landet», skrev Krohg.

Og i tillegg til nasjonalfølelse og oppfatningen om at festningen var noe gammelt skrap, kom behovet for økonomisk utvikling: «Noen egenverdi, økonomisk verdi, eier jo ikke Akershus. En slik ville den tvert imot få i samme øyeblikk som den ble fjernet», mente Krohg:

«Man må huske på at det første skritt til en stykkevis omforming allerede er ugjenkallelig tatt. Ingen plan om utnyttelse av dert store arealet kan komme forbi den høye kornsiloen som allerede er reist. Det er den og ikke Akershus, som dominerer odden.»

Ti år senere, da han ble intervjuet i forbindelse med sin 70-årsdag i 1922, sto han like fast:

«Ved å fjerne Akershus og få hele dette store areal nivellert ville man være langt på vei til å bli kvitt bolignøden i Kristiania. På den nivellerte tomt ville der hurtig vokse opp en velregulert bydel, og den praktfulle plan om den eneste riktige forbindelse mellom Østbanen og Vestbanen kunne lett bli realisert.»

Dette var altså noen år før Fjordbyen begynte å ta form i Oslo rådhus.

At Akershus festning noen sinne kunne få en verdi for byens befolkning, var Krohg fullstendig fremmed: «Alle tanker på ved kunstige midler å gjøre Akershus aktuell for befolkningen, for eksempel ved parkanlegg, er håpløse. Det er intet vanskeligere enn en slik fornyelse av et sted som folket nå engang har forlatt. Det lykkes sjelden, og her i byen går nå strømmen hverdag som søndag den motsatte vei, og jeg ser ikke med hvilke midler man skulle kunne tvinge den tilbake, selv om det var umaken verdt.»

Hans konklusjon var klar: «Akershus må altså vekk! Og det haster! Det er i dag, ikke i morgen, at denne livsviktige og til syvende og sist uunngåelige beslutning må fattes og gjennomføres.»
-gb-