«De gamle i vår by må gå til fattigvesenet for å få noen smuler slik at de ikke sulter i hjel. Hundreder av barn kommer på gale veier og ødelegges fordi byen ikke har en tilfredsstillende barneforsorg.» Det var hardt skyts som ble tatt i bruk ved kommunevalget i 1916 – fra begge sider.
I 1916 hadde Arbeiderpartiet allerede vært hovedstadens største parti i en hel valgperiode, men venstresidens ledere var på ingen måte mette. Det skulle bli en forrykende valgkamp der slagord og mistenkeliggjøring satt løst.
Kampen om Kristiania gjælder din families livsvilkaar, dit hjem, din alderdom, dine barns fremtid. Du kan ikke skyve ansvaret fra dig, du maa ta standpunkt. Møt da frem til seier for arbeiderpartiets varme og fremsynte kommunepolitik», skrev Arbeiderpartiets hovedorgan – avisen Social-Demokraten. Aftenposten kontret hånlig: «For at kunne fylde sine valgforedag med agitationsstof har de socialistiske valgtalere maattet gaa tilbage til Adams og Evas tid; indtørkede, udpressede høiresynder fra vore fædres tid har været dampet op i valgtaler…»
I en kommentarartikkel like før valget 4. desember gikk Aftenposten gjennom truslene fra de andre partiene, og fant at den var lite å bry seg om:
Arbeiderpartiets ideal var at husmødrene «skal staa i kø langs hele gaden foran et kommunalt udsalg hist og her. Men de smaa husmødre ønsker ikke at staa i kø og vente på de socialistiske velsignelser!»
Nei, mente Aftenposten, «køpolitikerne tager ikke Kristiania denne gang heller, hvis alt gaar rigtig til.»
Men så var det nettopp det, da – frykten for at ting ikke gikk riktig for seg. Aftenposten mente å vite at det pågikk en organisert kampanje for å tukle til valget for Høyre, gjennom omfattende forhåndsmanipulering av valgsedlene, som var påført strykninger og ekstraoppføringer av personer som absolutt ikke hadde noe på høyrelistene å gjøre. Partilisten var bredt sammensatt og nøye komponert, mens kvinneforeninger, restauratører, gårdeiere og andre hadde helt egne interesser som de ønsket å fremme. Og det ligger under Aftenpostens tekst at de mistenkte Arbeiderpartiet for å stå bak det hele:
«Der er politiske marodører paafærde, som forsøger at plyndre og bringe forvirring. Og det er netop disse sidste dagens skadedyr, vi frygter. Ingen af os ved, hvilken ugagn disse mandlige og kvindelige politiske hyener kan forvolde, hvis ikke den store hær af konservative, loyale og retsindige konservative mænd og kvinder reiser sig i harme i morgen og gaar til valgurnen for at slaa marodørerne ned.»
Aftenposten gikk så gjennom en rekke eksempler der høyremedlemmer var byttet ut med helt andre folk, sågar «socialistkvinder». I så måte var det særlig et graverende eksempel: «Men den uopnaaelige rekord sætter dog «den kvindelige vælgerforening», hvis formand er frøken Kaja Geelmuyden. Det er en forholdsvis ny forening, som maa formodes at være crème de la crème af mandevonde damer.»
Tukling eller ikke, valget endte med et slags uavgjort-resultat, der Arbeiderpartiet fikk 42 av de 84 stemmene. Carl Jeppesen, født i små kår i Danmark, ble Arbeiderpartiets første ordfører. Han kom til Kristiania som 20-åring, etablerte seg først som børstebinder og deretter som journalist og redaktør. Han tilhørte partiets moderate fløy, og framsto også fysisk som en besteborger i sin frakk og flosshatt. Men Jeppesen hadde spilt en avgjørende rolle som en av Arbeiderpartiets fremste agitatorer og var en ubestridt kandidat for partiet.
-gb-
