Kommunevalget 1901: Høyres kvinnekupp

Elise Heyerdahl, foto fra 1901

Kommunevalgkampen i 1901 var hard og uforsonlig. Så sto det da også mye på spill. I et langsiktig perspektiv kan vi konstatere at det ble hele tre vinnere: Høyre, Arbeiderpartiet – og selvfølgelig kvinnene.

I 1901 hadde utviklingen kommet så langt at kvinnene skulle få stemme i kommunevalget. Ikke alle kvinner, selvfølgelig – det var bare de som enten tjente så mye penger at de skattet over en viss sum, eller de som var gift med en mann som var i en tilsvarende posisjon. Denne begrensningen ga selvfølgelig en betydelig politisk slagside. Mens mennene, som hadde fått sin allmenne stemmerett i 1898, stilte 37.800 stemmeberettigede, var det bare 21.400 kvinnelige stemmeberettigede – i en by der kvinneoverskuddet var stort. Til historien hører det også med at et antall velgere hadde fått sin stemmerett suspendert, vesentlig grunnet fattigunderstøttelse eller umyndiggjøring. Det dreide seg om 3.100 menn og 600 kvinner.

Høyre hadde ikke vært noen forkjemper for kvinnenes stemmerett, men forsto snart at stortingsvedtaket som ble gjort i mai 1901 var en gavepakke til partiet. Valgkomiteen i Kristiania fikk derfor mandat til «at sette sig i Forbindelse med Kvinderne», hvilket den gjorde med stort hell. Høyre fikk støtte blant mange dyktige og respekterte kvinner, og under ledelse av frøken Elise Heyerdahl ble det trommet sammen til et massemøte på Eldorado i Torggata. Hele 3.000 konservative kvinner møtte fram, og dermed hadde Høyre sikret seg en ledende posisjon blant Kristianias stemmeberettigede kvinner. I bytte for sitt engasjement fikk kvinnene to kumulerte plasser på valglisten – den selvsamme frøken Heyerdahl og fru Sophie Borchgrevink. Begge ble innvalgt i det nye kommunestyret.

Men ikke alle kvinner stilte seg bak Høyres offensiv. Kvinnestemmerettsforeningen, som var en av de drivende krefter bak stemmerettsreformen, mente at «det kommunale Arbeide helst ikke [bør] ha noget med politiske Partier at gjøre. Hvad vi Kvinder forhaabentlig vil stræbe efter, er med Økonomi, Forstand og Omtanke at arbeide for de Enkeltes og det hele Samfunds Gavn, uanseet politisk Partistandpunkt. Men skal vi kunne haabe at udrette noget og faa nogen Indflydelse i Samfundet, maa vi Kvinder slutte os sammen.» De stilte derfor sin egen liste.

For Arbeiderpartiet var kommunevalget ekstremt viktig. De hadde drevet et enestående organisasjonsarbeid, hadde sin egen dagsavis, dyktige agitatorer og stigende oppslutning. Men de sto fremdeles utenfor Stortinget, og selv om deres folk hadde sittet i kommunestyret siden 1898, sto kampen nå mot den såkalte «demokratiske arbeiderorganisasjon», som hadde posisjonert seg mer i midten av landskapet.. Offisielt var det Høyre som var hovedfienden: «Høyre er et klasseparti, som arbeiderne for længe siden burde være ferdig med», skrev Social-Demokraten – en avis vi i dag kjenner som Dagsavisen.

Men Høyre og Arbeiderpartiet fisket i liten grad i samme hav på denne tiden. For Arbeiderpartiet var det langt viktigere å skaffe seg hegemoniet på venstre fløy. Derfor gikk Social-Demokraten i strupen på partiet Venstre, et parti «som gradvis maa indsygne efterhvert som arbeiderne vaagner til forstaaelse af sin klasses betydning». Men aller viktigst for Arbeiderpartiet var det å kvitte seg med det Social-Demokraten kalte for «Slangen i Paradis». Den demokratiske arbeiderorganisasjon ble stemplet som høyreavvikere: «Gruppen ved godt, at den er dømt til undergang; men det er dog altid en trøst at kunne drage saa mange som muligt med i fordærvelsen, og derfor stiller gruppen sig an som den frelsende engel, idet den snart bekjæmper socialdemokratiet og snart gir sig selv ud for at være det rette socialdemokrati.»

Høyre var ute i noenlunde samme ærend. For dem handlet det om å knuse Venstre for å kunne få kontroll om flest mulig av de borgerlige velgerne. I 1901 hadde man sterke partiaviser, og både Aftenposten og Morgenposten la skulderen til. Aftenposten inngikk blant annet en avtale med «Høires Agitationskomite» om at en av utgavene skulle trykkes i 35.000 eksemplarer «der foruden til Bladets Abonnenter gjennem Bladets faste Bud er spredt udover den hele By. Numeret indeholder, som man vil have set, et Antal Artikler, hvis Oplysninger og etragtninger turde være fortjente til Vælgernes Opmerksomhed.

[…] De vil derom kunder udvexle Meninger og hver i sin Kreds vinde nye Venner for den gode Sag, for hvilken Kristiania Høire paa mandag vil staa et stort Slag. Et slag – haaber vi – der skal blive en Seir. At kune have medvirket dertil vil for enhver af os have været en Lykke.»

Aftenposten fikk sitt ønske oppfylt, for Høyre gjorde et uvanlig godt valg. De fikk 48 av de 84 representantene, altså et klart flertall alene. Venstre fikk halvert sin gruppe til 16, mens Den demokratiske arbeiderorganisasjonen kom inn med to representanter. Arbeiderpartiet suste imidlertid inn i kommunestyret med 14 representanter, deriblant partiets to mest profilerte menn: Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen.

Ragna Nielsen.

Ragna Nielsen.

Kvinnene vant også, på sitt vis, med seks representanter – fordelt på to fra Høyre (Elise Heyerdahl og Sofie Borchgrevink), to fra Arbeiderpartiet (Margaretha Strøm https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Margaretha_Str%C3%B8m  og Martha Tynæs) og to fra Kvinnestemmerettsforbundet (Anne Holsen og Ragna Nielsen).

Velget ble avviklet i ordnede former, men ikke uten frustrasjoner. Således ble det for mye for en av valgfunksjonærene som representerte Venstre. Under opptellingen hadde en gruppe journalister bedt om å få vite hvem som hadde vunnet, hvorpå funksjonæren hadde tømt innholdet av en stemmeurne ut på gulvet og ropt at «slik ser seierherrenes stemmesedler ut!»

Høyre fikk selvfølgelig ordføreren etter valget. Det ble bankdirektøren Jens Ludvig Andersen Aars, som på det første ordinære møtet ønsket en stående forsamling velkommen: «Idet vi nu for første gang efter det stedfundne valg gaar til vore forhandlinger, maa det være mig tilladt at udtale et «velmødt» til kommunestyrets samtlige medlemmer og særlig ønske de kvindelige repræsentanter, som vi nu for første gang ser blant os, et velkommen i vore rækker.
-gb-

Kommentarer